Klimaforsinkelse; en større trussel enn klimafornektelse

Vi er ikke redd for klimafornektelse. Med de massive vitenskapelige bevisene for at klimaendringene er reelle og menneskeskapte, er det ikke lenger klimafornekterne som får prege politikk og samfunn.

Bjørn Kjærand Haugland, ADMINISTRERENDE DIREKTØR I SKIFT og Ann-Kristin Ytreberg, DAGLIG LEDER, STIFTELSEN MILJØFYRTÅRN

Nei, det som er mye farligere er klimaforsinkelse. Klimaforsinkelse kommer snikende i alle former og valører: Den kommer i dyre dresser og fine ordelag, fordekt som kloke ord og ansvarlige betraktninger. Den appellerer til fornuft, ansvarlighet og rettferdige overganger; Man må ha med seg alle, og alles interesser skal ivaretas underveis. Klimaforsinkerne ønsker å snakke om hva som skal skje i 2050, lenge etter de selv er ute av posisjoner; de elsker utredninger og venter alltid på en ny rapport eller strategi. Klimaforsinkerne setter gjerne ned nye utvalg og nye ekspertutredninger. I år er det for øvrig 15 år siden Bondevik-regjeringen satt ned lavutslippsutvalget ledet av Jørgen Randers. Utvalgets rapport ble lagt i en skuff.

I Norge har klimaforsinkerne lyktes godt i mange tiår. Utslippsreduksjonene er knapt merkbare, og er bare redusert med 3,9% siden 1990. Samtidig har vi forpliktet oss til en reduksjon på 55% før 2030. Har vi egentlig en helhetlig og konkret plan for å lykkes med det? Mens våre naboland kutter utslipp, må vel dette være en av historiens mest markante forsinkelser?

Det klimaforsinkerne glemmer er naturens egen klokke. Den er på overtid og alarmen for klima- og naturkrisen har gått for lengst. Nå skal våre utslipp synke med nesten 25 millioner tonn de neste åtte årene, en formidabel oppgave venter! Vi skal ta tilnærmet like store utslippskutt hvert år frem til 2030 som vi har tatt de siste 10 år, og det er før vi ser på utslippene vi importerer gjennom forbruket vårt.

Oppsummerer vi Arendalsuka og valgkampen så langt, er det to ord som står igjen fra de store partiene og organisasjonene: Etter hvert: Etter hvert skal vi kunne slutte å lete etter ny olje, etter hvert har vi fått til så mange nye arbeidsplasser at vi kan tenke på å begynne med noe nytt. Alle partier skal selvfølgelig nå Paris-målene, etter hvert.

Tenker vi på den andre store krisen som vi forhåpentligvis er på vei ut av, brukte vi ikke slike ord. Ingen sa at vi skulle komme frem til en Covid-vaksine etter hvert. Ingen sa at vi skulle komme med økonomiske redningspakker etter hvert. Når politikerne beslutter og bevilger, og næringslivet og forskningen virkelig kommer på banen, kan farten på omstillingen økes betraktelig. Slik må vi også håndtere klimakrisen.

Det forbauser oss at ingen av de store partiene i Norge velger å gå for en slik offensiv, men nødvendig, linje. Sammen representerer vi over 8000 store, mellomstore og små bedrifter. Vi opplever at store deler av næringslivet ønsker et grønt skifte, men at det skorter på vilje og mot hos politikerne; Mot til å si at store kriser krever store endringer og tilrettelegge rammevilkårene deretter.

For to uker siden kom FN rapporten som igjen gjorde klima til en toppsak over hele verden. Rapporten FNs klimapanel publiserte ble beskrevet som «kode rød for menneskeheten» av generalsekretær António Guterres. Bevisene er uomtvistelige: klimagassutslipp fra forbrenning av fossilt brensel og avskoging kveler planeten vår og setter milliarder av mennesker i umiddelbar fare, sa generalsekretæren i en uttalelse.
«Kode rød» er et siste utkall. Det krever modig ledelse, ekstraordinære tiltak, samarbeid, handlekraft og tempo. Klimaforsinkelser er en trussel vi ikke har mer tid til nå.

Kronikken var først publisert på E24