Mikroplast på middagsbordet

Havnasjonen Norge trenger en ambisiøs strategi for å bekjempe marin forsøpling

Britt Mathisen Limo, adm. direktør i Remiks Miljøpark og Jan-Gunnar Winther, direktør i Senter for hav og Arktis

Summen av utfordringer og innsats for å bekjempe marin forsøpling er i utakt og dermed uteblir effekten. I tillegg er de økonomiske og miljømessige negative ringvirkningene sterkt underkommunisert. Havet er i ferd med å bli det største avfallsdeponiet vi har.

Marin forsøpling er både et verdensomspennende og lokalt problem, som forverres i takt med befolkningsvekst og økt industriell aktivitet. Spesielt er plast blitt til et stort problem. Ifølge Verdens naturfond havner det 22.000 tonn plast i havet hver dag. Hvis utviklingen får fortsette så vil dette innen 2050 øke til ca. 60 tonn hvert minutt, og havet er dermed i ferd med å bli det største avfallsdeponiet vi har.

Mellom en femtedel og to tredjedeler av alt marint avfall i kystsonen i Norge kommer fra fiskeri, og andelen er høyere i Nord-Norge enn i Sør-Norge. Mengden avfall fra fiskeriaktivitet i strandsonen langs norskekysten er anslått til å utgjøre over hundre millioner gjenstander, med en samlet vekt på titalls tusen tonn. I Barentshavet kommer hele 80 % av marin forsøpling fra fiskeri, mens havbruksnæringen i større grad påvirker de kystnære områdene. Begge næringene – og i videste forstand oss alle sammen – er avhengig av et rent og rikt hav.

Forveksler plast med mat

Havbasert næring har enorm betydning for bosetting, verdiskaping og sysselsetting, og få næringer kan vise til like stor vekst. Verdiskapingen per sysselsatt i sjømatnæringen er dobbelt så høy som den er i landbasert næring. Ekspansjonen innen turisme i nordområdene er et annet eksempel på hvordan mye av vår innovasjon og utvikling er tett knyttet til rent hav og vakker natur. Da er det et paradoks at vi hver eneste dag fortsetter å skade våre fremste ressurser og varemerker, samtidig som det brukes store ressurser på opprydding. Summen av utfordring og innsats er i utakt og effekten uteblir dermed. I tillegg er de økonomiske og miljømessige negative ringvirkningene marin forsøpling kan forårsake, ut over selve kjernevirksomheten, sterkt underkommunisert.

Det å forvalte rike naturressurser på en god måte fordrer at vi skrur opp ambisjonsnivået noen hakk, og sørger for en omforent tverrfaglig og langsiktig satsning. Det har vært jobbet mye med kartlegging av avfallsstrømmer de senere årene, og vi har god kunnskap om avfallets opprinnelse. Problemstillingen rundt plast er kompleks. I tillegg til at dyr kan sette seg fast i plasten, forveksler de ofte plast med mat. Fordøyelsessystemet er ikke laget for å bryte ned plasten, og i verste fall kan dyr og fugler sulte i hjel med magen full av plast.

Men plast kommer også i ørsmå biter, såkalt mikro- og nanoplast, som kan tas opp i næringskjeden og ende opp på middagsbordet vårt. Vissheten om dette burde være mer enn nok til å motivere til innsats, både politisk, næringsmessig og i samfunnet generelt. Vi har i bunn og grunn kun tre innlysende hovedutfordringer: Hvordan forhindre at avfall kommer på avveie? Hvordan rydde opp i forurensning og samle inn avfall som har kommet på avveie? Hvordan skape en sirkulærøkonomi rundt gjenvinning av plast?

Samarbeid om løsninger

Det er god samfunnsøkonomi å forhindre at plast kommer på havet. I et langsiktig perspektiv er det avgjørende å sørge for at forsøplingen opphører så nært kilden som mulig. Samarbeid om lokale løsninger vil ofte gi god uttelling og motivere til økt innsats. Når havbruksnæringen har en visjon om null utslipp av plast til havet, må det etableres en omforent og langsiktig strategi i et 3-partsamarbeid mellom næring, forskningsmiljø og myndigheter, og som ivaretar «livsløpet» til de produktene som etterspørres. Hovedprinsippet i sirkulærøkonomi er at et produkt skal ha lengst mulig levetid. I et sirkulærøkonomisk system skal verdien av produkter, materialer og ressurser opprettholdes så lenge som mulig ved effektiv bruk og gjenbruk av ressurser. Det er et produsent- og forbrukeransvar å vurdere produkter i alle fasene, fra design og produksjon, via forbrukerledd og næringsliv, til gjenvinning og gjenbruk. Overgangen fra lineær- til sirkulærøkonomi skjer ikke av seg selv. Det trengs stimulerende tiltak for å designe produkter med høy bruksverdi og lang levetid.

Høy kvalitet på innsatsfaktorer vil effektivisere og redusere innkjøpsbehov og motivere til å ta bedre vare på gjenstandene, og dermed begrense tilfanget av plastavfall. Kildesortering på båt og på land må bli enklere og mer funksjonelt, fortrinnsvis i kombinasjon med stimulerende ordninger som pant på retur av produkter. Etablering av velfungerende og fleksible avfallsløsninger på kai vil være avgjørende. Hvordan kan vi så sikre at avfallet håndteres på en trygg og ansvarlig måte uavhengig av hvor det leveres og hvem som håndterer det?

For å endre må vi forstå

Både sentrale og lokale myndigheter må på banen, med politisk tilslutning til forpliktende avtaler rettet mot plast i havet. Mange kommuner har allerede handlingsplaner for å begrense plast på avveie, men med stor variasjon av problemstillinger og ressurser. Samarbeid for å nå målene blir avgjørende. Et godt eksempel på et slik samarbeid er det ferske initiativet i regi av Verdens naturfond, om å etablere et nasjonalt nettverk for norske byer og kommuner som vil bli «plastsmarte».

Samtidig må vi håndtere avfall i havet, ved å styrke innsatsen for å samle inn marint avfall, eksempelvis gjennom Fiskeridirektoratets innsamlingstokt. I tillegg må plastprodusentene ta ansvar for avfallet som havner i naturen, på land og i vann. Mottakshavner bør får statlig støtte til å håndtere usortert plastavfall som vi av erfaring vet er en praktisk og økonomisk utfordring. Når havner kan ta imot både sortert og usortert eierløst avfall, vil den økonomiske risikoen for de som leverer inn dette avfallet senkes, samtidig som logistikk og de tekniske løsningene er velfungerende («one stop shop»). Mottakshavnene kan til gjengjeld registrere mottatt avfall, noe som kan gi myndighetene et bedre grunnlagt til å lage treffsikre avgiftssystemer (forurenser betaler) og utfordre produsentene (produsentansvar) til å endre produktene og gjøre dem mer miljøvennlige. Det vil være et bidrag i retning av en sirkulær plastøkonomi og dermed i det grønne skiftet.

Selv om marin forsøpling er en global utfordring, må vi ved hjelp av lokale og regionale handlingsplaner etablere gode systemer og effektiv logistikk, der vi deler kunnskap og beste praksis. Det er en strategi i seg selv å gjøre kunnskap tilgjengelig.  Og sist, men ikke minst, så handler dette i stor grad om å endre holdninger og adferd. For å kunne endre vår adferd, må vi forstå nødvendigheten av endringen. Derfor må kommunikasjon være en viktig del av alle handlingsplaner.  Nord-Norges rene natur og verdifulle havressurser må behandles etter de høyeste standarder.