KlesIGLO og andre sirkulære bobler

49. 000 tonn tekstiler går rett i søpla hvert år og 65 prosent av dette er ikke slitt eller ødelagt. Til neste år skal vi ikke lenger kaste tekstiler i restavfallet, men hvor skal det da?

Tone Skårdal Tobiasson og Ingun Grimstad Klepp

Å sortere avfall i stadig flere ulike poser, bokser og systemer er kjedelig husarbeid, men også et viktig ledd i planene om den sirkulære økonomien. I omleggingsprosesser er det klart at alt ikke kan være på plass helt samtidig, men man kan også forvente at det finnes en plan for hvordan og når mer kjedelig husarbeid faktisk vil redusere miljøbelastninger. To nye rapporter gir viktig kunnskap om de bortkastede tekstilene i Norge og hvordan de kan samles inn. Begge bygger på analyser av avfall og er gjort fordi EU har bestemt at tekstiler skal ut av restavfallet innen 2025, og dette gjelder også i EØS og dermed Norge.

Sortering lokalt for resirkulering

I dag sorteres det aller meste av innsamlede tekstiler i utlandet, men når tekstilene med et trylleslag ikke lenger er gaver, men avfall, bør de kanskje sorteres lokalt? Flere bedrifter og gründere er i gang med planer, forsøk og bedriftsetableringer for å få på plass en ny verdikjede. Både de og myndighetene krysser fingrene for at resirkulering fiber til fiber blir til virkelighet. Hva en slik ny produksjon av resirkulert fiber vil gjøre med det globale markedet for tekstilfiber og dermed med den totale tekstilproduksjonen derimot diskuteres ikke – i likhet med alle andre spørsmål som har med mengde å gjøre.

Det som derimot er sikkert, er at resirkulering og spesielt resirkulering av polyester og annen plast ikke vil redusere miljøbelastningene så det monner. Dette er fordi tekstilfiber ikke er spesielt miljøbelastende å produsere sammenlignet med spinning, strikking, farging og etterbehandling, søm, transport og emballasje – altså resten av det som må gjøres før fibrene blir til jeans og t-skjorter.

Ombruk er viktigere enn resirkulering

Det ligger i avfallshierarkiet, og det er ingen som er uenig i at ombruk er bedre enn resirkulering, men hvem er det som skal bruke alle de klærne vi ikke lenger vil bruke? Som nevnt er 65% av det som kastes i søpla fult brukbart, og mye mer kunne vært brukt om det hadde vært reparert eller små flekker fjernet. Norge skal altså på kort tid mer enn doble vår «produksjon» av mer eller mindre ubrukte og i det minste ikke oppbrukte plagg. Ja, det er et økende marked for gjenbruk i Norge, men når 97% av tekstiler eksporters til ombruk i andre land betyr det at det det lille som ombrukes i Norge kan dobles uten at det monner noe.

Det er liten enighet om situasjonen for den globale handelen med brukte tekstiler. Men de rapportene som foreligger forteller om lav kontroll og oversikt – og store problemer i mottakerlandene kombinert med raskt økende mengder. Hva vil skje i 2025 når alle tekstiler ikke bare i Norge, men også i resten av Europa, skal ut av restavfallet?

Global overproduksjon

I flere tiår har vi hatt en global overproduksjon av klær, sko og andre tekstiler. Det har blitt produsert mer enn det er folk til å bruke dem opp. Akkurat hvor mye for mye, vet ingen. Trolig kunne produksjonen ha vært stoppet i flere ti-år før noen begynte å fryse eller mangle noe vakkert å pynte seg med. Det er ingen politikk eller planer i EU og eller Norge som tar dette problemet på alvor , og ingen forskning som viser at økt gjenbruk, reparasjon, utleie eller resirkulering reduserer mengden klær som produseres.

Klesiglo

Vi har altså for mye – og vet ikke hvor det skal eller hva det skal brukes til. Politisk er det neppe noe blinkskudd at det innsamlede materialet brennes sammen med det restavfallet det jo skal sortes ut av.

Hva da med lagring? Kunne vi tenke oss at vi midlertidig lagret tekstilene til tider der overproduksjonen er avviklet – og det faktiske er behov for klærne – eller i det minste finnes en industri som kunne bruke noen av verdiene som ligger i dem? Klær har alltid vært brukt som isolasjon, enten enkelt og greit ved at gamle klær og filler har vært stappet inn i vegger og under gulv, eller i form av litt mer forseggjort isolasjonsmateriale. Dette har ikke vært gjort for fremtidig gjenbruk, ny bruk eller resirkulering.

Vi ser for oss idrettshaller eller andre større bygg med supertykke vegger der rene, tørre tekstiler ligger pent på vent. Kanskje vil nærværet av de mange tonn tekstiler vi burde ha brukt opp få opp viljen både politisk og privat til å stoppe sløseriet? Vi oppfordrer flinke arkitekter til å starte beregningene av hvor mange klesigloer vi trenger per år og hvordan slike bygg praktisk kan lages.

Enn så lenge vil trolig det beste folk flest kan gjøre, være å slutte å kjøpe mer enn de rekker å bruke opp selv og lagre lokalt, for det er svært begrenset hvor mye mer brukte klær verden trenger akkurat nå.