Derfor havner fiskeavfallet i Danmark

Ulike rammevilkår i Norden gjør energirike substrater til biogassproduksjon sårbare for eksport.

Amalie Lundervold, Prosjektleder Biogass Oslofjord

Det har i flere år vært kjent at energirike råstoff som kan brukes til biogassproduksjon eksporteres ut av Norge. Sammen med det biologiske avfallet eksporterer vi også ut biogassverdier for hundrevis av millioner, viktige næringsstoffer som kan brukes i gjødsel og fornybar energi som kan brukes i sektorer som er vanskelig å elektrifisere.

Biogass Oslofjord har med «Verdikjedeprosjektet» forsøkt å kartlegge de økonomiske barrierene for biogassproduksjon i Norge. Sammen med Norwaste har vi utviklet en forenklet modell for å belyse viktige inntekt- og kostnadsforskjeller mellom Norge og Danmark. Modellen tar utgangspunkt i prising av den oppgraderte biogassen og forskjeller i kostnader for omsetting av bioresten. Kostnader for drift av biogassanlegget er utelatt.

Ved sammenligning av betalingsevnen til et norsk og et dansk anlegg, ser vi at et dansk anlegg på Nord-Jylland kan betale 729 kr mer per tonn fiskeensilasje fra Vestlandet og fortsatt ha samme økonomi til å dekke driftsutgifter som et norsk anlegg. For matavfallet fra Østlandet er tilsvarende betalingsevne 415 kr høyere per tonn matavfall enn for et norsk anlegg. Den økte betalingsevnen skyldes i hovedsak at produksjonsstøtte og utstedelse av opprinnelsesgarantier som danske anlegg får er vesentlig høyere enn merprisen norske anlegg får gjennom avgifter på naturgass.

• Les Biogass Oslofjords artikkel om funnene her 
• Les hele Norwaste-rapporten her 

Vi ser også at investeringsstøtten fra Enova i Norge ikke vil være i nærheten av å utligne produksjonsstøtten i Danmark. Norske anlegg har i tillegg ekstra merkostnader knyttet til oppgradering av gass. I det danske markedet kan gassen renses og sendes rett ut på rørnettet. Forskjellene kan dermed være enda større. Muligheten for salg av opprinnelsesgarantier i Danmark utgjør en relativt stor andel av inntektene.  I modellen er det kun regnet på oppgradering til CBG. Norske anlegg må oppgradere til LBG for å kunne få tilgang til disse, dette medfører også høyere kostnader.

Selv om dette er et forenklet bilde, gir modellen en god indikasjon på at energirike substrater er sårbare for eksport ut av landet. Gitt funnene fra analysen, kan det argumenteres for at dansk produksjonsstøtte bidrar til å redusere avgiften norske aktører må betale for å kvitt avfallet sitt. Bransjens målsetting om 5 TWh krever et rammeverk som sikrer lokal utnyttelse og verdiskapning av matavfall og fiskeensilasje. Slik det er i dag, reduseres norske anleggs konkurranseevne som biogassprodusenter.

Økt biogassproduksjon i Norge gjør oss mer robuste for å takle kraftunderskudd og øker beredskapen med tanke på tilgang til gjødsel i et knapt marked. Gjennom Verdikjedeprosjektet søker vi å avdekke de økonomiske barrierene slik at vi kan jobbe konkret og målrettet med disse og dermed øke konkurranseevnen og styrke markedet til norsk biogass.