Sirkulære stemmer
Direktør i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs, Svein Kamfjord. Foto: Jill Johannessen, Samfunnsbedriftene

Miljømyndighetene skaper mistillit

Dagens produsentansvarsordninger gir mindre materialgjenvinning, økte kostnader for kommunene, redusert sjanse for å innfri klimamål og dårlig samarbeidsklima. Derfor ble det nødvendig å melde Norge inn for ESA.

I en kronikk i Avfallsbransjen skriver Norsirk-direktør Stig Ervik at kommuner og interkommunale selskaper (IKS) ikke kan opptre som «gatekeepere» og bestemme over produsentansvarsavfallet og hvor det skal ta veien. Han spør om prinsipper bare skal gjelde én part, og antyder en misnøye med at det skal stilles krav til produsentene.

Ervik har helt rett i at prinsipper ikke bare kan gjelde én part. Det må gjelde alle. Men i dag er det nettopp slik at den kommunale avfallsbransjen får ekstra arbeid og økte kostnader på grunn av store hull i regelverket for produsentansvarsordningene. Produsentene, derimot, slipper unna.

Så, ja takk, vi vil gjerne at prinsippene skal gjelde alle parter – også produsentene.

Det er Miljødirektoratets manglende interesse for dette misforholdet som gjorde det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Dagens praksis er i strid med EUs reviderte rammedirektiv for avfall fra 2018, nettopp fordi Norge ikke er konsekvente i gjennomføringen av produsentansvar som virkemiddel, der forurenser skal betale.

Skal prinsipper kun gjelde en part?

Bort fra forbrenning og deponi

Tanken bak ordninger for produsentansvar, er å sikre ivaretakelse av produkter som er særlig utfordrende, også når de blir avfall. Derfor har produsenter og importører fått et økonomisk ansvar.

I EUs handlingsplan for en sirkulær økonomi er dette også tydelig koblet til et økonomisk insentiv for at produsentene skal utvikle produkter som kan gjenbrukes, repareres eller gjenvinnes. Poenget er at man skal bort fra forbrenning og deponering.

Fra og med EUs reviderte avfallsdirektiv er det tydelig beskrevet at det økonomiske ansvaret ligger fullt og helt på produsenter, og at ansvaret ikke skal ligge hos kommuner. Unntak fra regelen kan bare skje ved helt spesifikke situasjoner, og da likevel ikke under gitte minimum.

Gjelder alle ordninger

Ervik gjør et poeng av at vi bruker plastemballasje som eksempel, noe han sier er avfall som har en kostnad og dermed en «negativ» verdi, mens for eksempel EE-avfall har en ‘positiv’ verdi. Han antyder dermed at håndteringen av plastemballasje skulle være i en særstilling.

Det finnes mange ordninger for produsentansvar, og de har ulik utforming og ulike utfordringer. Vi bruker plastemballasje som eksempel for å vise hvordan ordningen ikke fungerer, men vi kunne godt ha tatt for oss de andre ordningene. At noe delvis har en «positiv» verdi, hindrer ikke produsentene fra å snike seg unna de samme kostnadene. For eksempel er de ikke i nærheten av å dekke de kommunale avfallsselskapenes kostnader for innsamling av av EE-avfall, og fortsatt blir mye EE-avfall liggende lenge før det hentes.

Det å benytte seg av muligheten til å legge EE-avfall ut på anbud i håp om å få bedre betalt enn av produsentene, er helt innenfor lovverket. Likevel kommer man ikke i pluss totalt sett for EE. Det er en fallitterklæring for produsentene når kommunene søker løsninger andre steder, og det er vanskelig å se at produsentene da operer som tiltenkt.

Felles for alle produsentansvarsordningene – uavhengig av eventuell verdi på avfallet – er at produsentene viser en kronisk uvilje til å betale de kostnadene kommunale avfallsaktører faktisk har for jobben de gjør for produsentene.

Ønsket ikke klagen

Klagen til ESA var ikke noe kommunal avfallsbransje ønsket. Men dessverre ble det den eneste løsningen når miljømyndighetene støtter opp om produsentene – stikk i strid med både regelverk og prinsippet om at forurenser skal betale. Fristen for gjennomføring av direktivet er ute for lengst.

Av en eller annen grunn har returselskapene og miljømyndighetene «gjort opp seg imellom» om hvordan ordningene skal se ut de siste 30 årene – uten at den kommunale avfallsbransjen har blitt hørt om hvordan dette ikke fungerer for dem. Til tross for at den kommunale avfallsbransjen har fått ansvar for innsamlingen, slik Miljødirektoratet også ønsker det. Det har overrasket Samfunnsbedriftene at den tvilsomme praksisen får fortsette.

Samfunnsbedriftene tok dette opp allerede i 2009/2010, uten nevneverdig respons fra daværende Miljødepartement. Den gang ville heller ikke returselskapene for EE-avfall hente mer enn de trengte hos avfallsselskapene for å klare prosentmålene sine, noe som gjorde at EE-avfall hopet seg opp i alle deler av landet. Kommunal avfallsbransje kan ikke avvise innlevering fra innbyggere, og tar imot alt som kommer.

De samme opplevde vi med plast i 2020, hvor returselskap fikk lov av Miljødirektoratet til å si opp avtaler som ville ha påført dem kostnader. At kommuner ble sittende igjen med store mengder plast og regningen for dette, var åpenbart ikke så farlig. Også denne gang valgte myndighetene å se en annen vei.

Derfor ble det nødvendig å melde Norge inn for ESA. Vi ser frem til en likhet for loven, der det ikke bare er kommunale avfallsaktører som får svært strenge krav til gjennomføring. Det er på tide at også produsenter må følge gjeldende lover og regler.

Og at prinsipper som alle andre må følge, også skal gjelde dem.

Relaterte artikler
Kommentarer

Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Siste nytt fra Cnytt.no
Kommersielle partnere
X

Hold deg oppdatert! Få vår ukentlige nyhetsoppdatering sendt direkte til innboksen din.

Din e-postadresse vil ikke bli brukt til å sende deg noe annet enn våre nyhetsbrev. Les mer på vår personvernside.