– Se til Sverige og løsningen for emballasje

Når det gjelder nødvendige kostnader i innsamlingen av produsentansvarsavfall, bør myndighetene avklare både hvordan kostnadene beregnes og hvem som skal ha rett til verdiene i avfallet.

Stig Ervik CEO, Norsirk

Jeg synes Borghild Lekve og BIR reiser en viktig diskusjon når de foreslår et uavhengig vederlagsorgan for å håndtere uenigheter om kostnadsdekning i produsentansvarsordningene og i dette tilfellet tekstil. Det er en idé som fortjener oppmerksomhet, og som Norsirk ikke uten videre vil avvise.

Ber om uavhengig «Vederlagsorgan»

Men mitt forslag er å se til Sverige som har en modell som er fastsatt etter ressursbruken i kommunene, dvs antall beholdere, by/land, kjørte km, fyllingsgrad osv.

Det er en modell som er et konkret regnestykke uten bruk av «organer/ komiteer» som har en kostnad og som ikke er like objektiv som et faktisk regnestykke.

Utfordringen er å sette opp hvilke kostnader som skal inn i regnestykket, men igjen; se til Sverige, det er et sted å begynne.

Men etter min mening er det et enda viktigere spørsmål som må på plass først.

Politiske myndigheter må erkjenne at kommunens kostnader til mottak og håndtering av produsentansvarsavfall er de samme, uavhengig av hvilket produsentansvarsselskap som kommer og henter avfallet. Dette er ikke et spørsmål om hva myndighetene «bør» mene. Dette er et grunnleggende faktum som regelverket må bygge på dersom produsentansvaret skal fungere etter hensikten.

Dessverre opplever jeg at dette perspektivet i stor grad ble avvist av KLD da den nye emballasjeordningen trådte i kraft 1. juli 2025.

Resultatet er at vi fortsatt bruker tid og ressurser på å diskutere hvem som skal betale regningen, i stedet for å utvikle bedre løsninger for innsamling, ombruk og materialgjenvinning. Det samme bør ikke skje for tekstiler.

For meg blir dette enda tydeligere når vi ser på EE-avfall. Her har vi etter hvert kommet i en situasjon hvor kommunenes rolle strekker seg langt utover det som opprinnelig var tanken bak produsentansvaret. Etter avfallsforskriftens kapittel 1 handler produsentansvaret om å dekke nødvendige kostnader til opplastning i produsentansvarsselskapet sine containere og bur. Men i EE-systemet handler diskusjonen i stadig større grad om verdiene i avfallet.

Og da må vi tørre å stille spørsmålet: Hvem skal egentlig eie disse verdiene?

Når produsentene finansierer innsamling og behandling, samtidig som kommunene beholder betydelige verdier fra avfallet, oppstår det en prinsipiell utfordring som ikke kan ignoreres. Etter min oppfatning er dette vanskelig å forene med utviklingen av EUs regelverk for utvidet produsentansvar.

Derfor mener jeg tiden er inne for at KLD tar en tydelig avklaring:

• Skal produsentansvaret være det bærende prinsippet, med de rettigheter og plikter det innebærer?
• Eller skal man i større grad legge forurensningslovens kommunale ansvar til grunn?

Begge deler samtidig skaper uklarhet, konflikter og stadig tilbakevendende diskusjoner om penger, ansvar og verdier.

Hvis Norge skal lykkes med et moderne produsentansvar i tråd med EUs ambisjoner, må vi våge å ta denne debatten.

Ikke bare om hvordan kostnadene skal fordeles, men også om hvem som faktisk skal ha rett til verdiene i avfallet. Først da får vi et system som gir riktige insentiver og reell sirkulærøkonomi.