Hva betyr Norsirks tvangsmulkt, spør Renas

Norsirk har fått tvangsmulkt for manglende innsamling på vegne av sine produsentansvarsmedlemmer. Hva betyr egentlig det?

Bjørn Arild Thon Administrerende direktør, Renas AS

Hvert år betaler norske produsenter og importører flere hundre millioner kroner i miljøgebyrer for å oppfylle sitt lovpålagte produsentansvar. Bedrifter som IKEA, Power, Komplett, Ahlsell, Elkjøp, Clas Ohlson og tusenvis av andre større og mindre bedrifter gjør dette fordi loven krever at produktene de setter på markedet også skal tas hånd om når de blir avfall.

Men hvordan kan bedriftene være sikre på at pengene faktisk brukes til det de er ment for?

Denne uken besluttet Miljødirektoratet å kreve inn tvangsmulkt fra produsentansvarsselskapet Norsirk etter at selskapet ikke oppfylte innsamlingsforpliktelsene for flere produktgrupper av elektrisk og elektronisk (EE) avfall i 2025.

For RENAS handler saken om langt mer enn en tvangsmulkt.

– Dette er en viktig påminnelse om hva produsentansvar faktisk er. Miljøgebyret er ikke en medlemsavgift. Det er penger som bedriftene betaler for at produktene deres faktisk skal samles inn, behandles og gjenvinnes når de blir avfall, sier administrerende direktør Bjørn Arild Thon i RENAS.

Miljøgebyret er et løfte

Alle som importerer eller produserer elektriske produkter i Norge er lovpålagt å være medlem av et godkjent produsentansvarsselskap. Gjennom dette medlemskapet finansierer de et landsdekkende system for innsamling og behandling av EE-avfall og batterier.

For de fleste bedrifter er produsentansvar en administrativ kostnad de sjelden tenker over.

Det mener RENAS er en feil.

– Når en bedrift betaler miljøgebyr, kjøper den egentlig en garanti for at produsentansvaret blir oppfylt. Dersom avfallet ikke samles inn slik regelverket krever, må alle produsenter stille spørsmål ved hva de faktisk betaler for, sier Thon.

Lav pris er ikke nødvendigvis billigst

Produsentansvar er et marked med sterk priskonkurranse.

RENAS mener imidlertid at produsentene bør være opptatt av mer enn størrelsen på fakturaen.

– Hvis den laveste prisen oppnås ved å bruke mindre penger på innsamling og behandling, er det i realiteten ikke et billigere system. Da flyttes kostnadene til miljøet, til andre aktører og i verste fall tilbake til produsentene selv, sier Thon.

Han mener bedriftene i større grad bør stille spørsmål til produsentansvarsselskapene de velger:

• Hvordan brukes miljøgebyret?
• Oppfyller selskapet innsamlingsforpliktelsene sine?
• Hvor stor del av gebyret går faktisk til innsamling, behandling og utvikling av bedre gjenvinningsløsninger?

Produsentansvar handler om tillit

Produsentansvarsordningen er en av Norges viktigste miljøordninger. Hvert år sørger den for at titusenvis av tonn elektronikk samles inn, miljøgifter tas ut av kretsløpet og verdifulle metaller kan brukes på nytt.

For at ordningen skal fungere, må produsentene kunne stole på at miljøgebyrene brukes slik regelverket forutsetter.

– Bedriftene skal slippe å være eksperter på avfall. Derfor betaler de produsentansvarsselskapene for å gjøre jobben. Nettopp derfor er tillit den viktigste valutaen i hele ordningen, sier Thon.

– Produsentansvar handler ikke om hvem som er billigst. Det handler om hvem som faktisk leverer det produsentene betaler for.