– Det er alt for mye dårlig forskning på plast

– Når selv norske myndigheter baserer seg på forskning som ikke holder mål har vi et problem, sier Thor Kamfjord fra Norner.

Øyvind Paulsen

– I likhet med de aller fleste ønsker også jeg at forskning skal tas i bruk og ligge i bunn når man tar store avgjørelser, sier Thor Kamfjord fra Norner.

– Det handler jo om at beslutningene vi tar og de retningene vi setter, skal være basert på et velfundert og ikke minst etterprøvbart kunnskapsgrunnlag.

–  Min påstand er dessverre at det ikke alltid er tilfellet.

– Resultatet er at det for ofte blir tatt beslutninger – eller at man bidrar til å spre oppfatninger, og da gjerne skremmebilder – som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten, sier Kamfjord.

Dårlig forskning ødelegger tilliten

– Mitt utgangspunkt når det gjelder tillit er ganske enkelt: Enten har du tillit, eller så har du det ikke. Så den tilliten skal vi hegne om.

– Så er det mange som lever av tillit, og det gjør også vi i Norner. Folk kommer til oss når de har problemer de ikke klarer å løse alene, eller når de trenger bistand til å utvikle nye løsninger der vi kan bidra fra vårt fagfelt. Det er den korte forklaringen bak vårt samarbeid med Infinitum som vi nå har jobbet med i 6 år.

– Poenget er at de beslutningene vi tar og de retningene vi sammen setter, skal være basert på et godt og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag. Det handler rett og slett om at kart og terreng må stemme med virkeligheten – det er ikke bare viktig for vår troverdighet, det er også viktig for Infinitum.

Kan du gi noen eksempler?

– Realiteten er alle forskningsoppdrag har en bestiller i bakkant. Vi opplever imidlertid at de som har fått indirekte finansiering – for eksempel gjennom det offentlige, ofte møtes med en høyere troverdighet enn forskning som har fått direkte finansiering fra en privat aktør.

– Jeg mener det er et feilspor. I min verden er fakta fakta. Mitt utgangspunkt er derfor at alle bør utfordre faktaene som presenteres – uansett hvem som har betalt eller er bestiller.

– For det er først når faktagrunnlaget er gjennomgått at man kan si noe om kvaliteten på forskningen. Hvorvidt pengene kommer direkte eller indirekte bør altså ikke ha noe å si, sier Kamfjord.

Bidrar til nordisk studie om plast i sykehussektoren

Selv publisert forskning er ikke alltid god

Men hva når forskingen har blitt publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Er ikke det et kvalitetstegn?

– Først må jeg jo si at det er kjempespennende når forskning tas i bruk og blir tilgjengeliggjort. Det er noe vi ønsker alle sammen, så det er bra. Også her må man imidlertid å holde tungen rett i munnen, sier Kamfjord.

– Vi kan bruke en fersk undersøkelse publisert i Nature (Mapping the chemical complexity of plastics) og den NTNU-ledede PlastChem-rapporten (State of the science of hazardous chemicals in plastic)  som eksempel. Her var Miljødirektoratet oppdragsgiver, og resultatene brukes aktivt av den norske regjeringen. Da er det jo synd at forskningen ikke holder mål, sier Kamfjord.

– Kort fortalt omhandler studien kompleksiteten til  kjemikaliebruk i plast, og den konkluderer da også med at det brukes fryktelig mye kjemikalier og at tusenvis at disse er skadelige for helse og miljø. Stikkordene her er over 16.000 kjemikalier, at mange av dem er farlige, og at vi mangler kunnskap om dem – fordi de ikke er regulert eller fordi kjemikaliene ikke er grundig nok vurdert.

– Dette arbeidet har så norske myndigheter tatt med seg inn i de globale plastforhandlingene, som ennå ikke har lykkes med å bidra til å få en omforening om hvordan vi skal løse de problemene og utfordringene som finnes knyttet til plast.

– Problemet er at Norge her, tross sine gode forslag og intensjoner, stiller seg lagelig til for å bli tatt på faktafeil når de baserer seg på denne rapporten. Det tror jeg dessverre også vil bidra til at de taper diskusjonen.

– For her er det svært mange eksempler på grove feil, sier Kamfjord. Blant hovedkonklusjonene i rapporten er at forskningsmiljøet har klassifisert visse kjemikalier som farlige eller svært farlige. Her er problemet at de oppgir plastkjemikalier som er i kategorien pesticider og plantevernmidler. De mener altså at dette er kjemikalier som blir tilsatt eller dannes når plasten blir bearbeidet til endelig produkt, men er det en ting som er sikkert er det at det ikke stemmer.

– I tillegg hevder forskerne at det tilsettes eller dannes stoffer som brukes aktivt i duftstoffer i kosmetikk og annet for å lukte godt. Det er helt sant at disse duftkjemikaliene brukes i kosmetikk og parfyme i svært lave konsentrasjoner og i høye konsentrasjoner er de helseskadelige, men de tilsettes ikke eller dannes i plastmaterialer.

– Poenget er at kjemikaliedatabasen som forskerne har satt sammen er full av alvorlige feil som gir en galt bilde av kjemikaliebruken knyttet til produksjon av plastmaterialer. Dette skremmer forbrukere og villeder beslutningstakere, sier Kamfjord.

– Dessverre så foreligger det for mange feil i faktagrunnlaget, og da blir konklusjonene feil.  Det er rett og slett ikke sant at vann og oksygen er «plastkjemikalier» der det mangler kunnskap om toksisitet og helserisikovurderinger. Det er heller ikke sant at nitrogen er et «plastkjemikalie» som er kreftfremkallende, mutagensk og reproduksjonsskadelig. Vi puster 78% nitrogengass, så kvalitetsikringen som forskerne burde har gjort i sitt arbeid er slett.

–  Hele studien og kjemikaliadatabasen burde her vært revidert og kvalitetssikret. Når norske myndigheter da baserer seg på dette, vil de miste sin troverdighet.

Men den er jo fagfellevurdert?

– Ja, den er fagfellevurdert og dessverre så viser dette også svakheten nettopp med fagfellevurdering. I dette tilfellet har nok ikke de som har gjort fagfellevurderingen gått inn i kjemikaliedatabasen og oppdaget alle feilene som finnes der.

Svært lave nivåer av plast i norsk flaskevann

Men er ikke fagfellevurdering et kvalitetstegn?

En fagfellevurdering innebærer vel at fagredaktørene i tidsskriften har bedt flere andre forskere (fagfeller) om en kontroll av rapporten før den blir publisert. Det er vel et kvalitetstegn?

– Det kan være det. Men husk at hele fagfellevurderingen er basert på gratisarbeid. I praksis ber man altså forskere om å stille på dugnad for å gi en vurdering. Det er det ikke alle som har, eller tar seg tid til.

– Det gjør at tidskriftene, som kanskje startet med å ville spørre 5 forskere, må begynne å gå nedover på listen. Da øker også faren for at fagfellevurderingen blir gjennomført av noen som ikke har god nok peiling på fagfeltet det er snakk om, sier Kamfjord.

– Undersøkelser viser at tidskriftene i altfor stor grad setter ut fagfellevurdering til eksperter som vurderer forskning som er utenfor fagfeltet til de som gjør fagfellevurderingen. (Les mer om denne fagfellevurderingen her.)

– Heldigvis er det mange forskere som velger å avslå å gi en vurdering når de blir spurt om noe som er på utsiden av deres fagfelt. Min påstand er imidlertid at det fortsatt er for mange som velger å si ja, sier Kamfjord.

Hva skjer når man klager eller stiller spørsmålstegn ved forskningen?

–  Det har vi et godt eksempel på. Det var blant annet en forskningsartikkel i Nature basert på hvor mye plast man fant i en menneskehjerne. Den undersøkelsen ble utført av en gruppe amerikanske farmasiforskere og fikk svært mye oppmerksomhet da den ble publisert.

– Her er det mulig å gjøre et ganske enkelt regnestykke som viser at tallene de kom frem til ikke holdt mål. Det er ikke fysisk mulig eller realistisk at en menneskehjerne inneholder plastmengdene forskerne har målt – opp til 5% plast. Forskerne har brukt en analysemetodene som ikke klarer å se forskjell på lipider (fett) og plast, og det burde de ha visst. Lipider har vi i hjernen.

– I ettertid har da også denne artikkelen fått så mye kritikk at den har blitt revidert flere ganger, men fremdeles så oppgir de plastkonsentrasjoner som viser dette, og det stemmer ikke med virkeligheten i det hele tatt.

– Dette er altså et eksempel på en forskingsartikkel som bare er egnet til å skremme. Her er det egentlig ikke nok med en revisjon heller, for faktaene henger ikke på greip.

– Dette er dermed et eksempel på en forskningsartikkel som aldri burde vært publisert, men der konklusjonene fortsetter å spinne videre – blant annet på sosiale medier.

– Den har til og med vært brukt av norske stortingspolitikere for å foreslå forbud av «unødig bruk av plast» på syke- og eldrehjem, sier Kamfjord.

 

Nye emballasjeløsninger kan gi store gevinster

Still flere kritiske spørsmål

Så hvem kan man egentlig stole på, og hva bør man gjøre?

– En studie gjort av EU viser blant annet at av 4.000 publiserte vitenskapelige artikler, så var det bare 160, altså 4%, som de kunne vurdere og hente kunnskap fra. På resten av artiklene mente de altså at kvaliteten var for dårlig.

– Den norske Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) slo forøvrig også fast dette i sin rapport fra 2019. Gitt at et publisert forskningsarbeid har en kostnad mellom 0.5 til 1 MNOK så er dette både trist og dårlig ressursbruk. Forskningskvalitet og relevans må bli bedre, sier Kamfjord

– Samtidig betyr det at vi alle bør bli flinkere til å stille flere kritiske spørsmål. Å gå gjennom regnestykkene kan faktisk gjøres selv om man ikke har doktorgrad i kjemi, sier han.

– I tillegg bør vi også bli flinkere til å ansvarliggjøre. Og da snakker jeg ikke bare om de som har utført selve forskningen, men også om de som faktisk velger å sitere tidligere forsking for å underbygge egne forskningsresultater eller søknader om forskningsmidler. Dessverre så ser det ut som at når usannheter gjentas ofte, så setter det seg som en sannhet hos mange.

– Spørsmålet blir dermed: Kan de som siterer og viser til annen forskning, faktisk stå inne for arbeidet som er gjort og som det vises til? Bare det å minne om at de gjennom å «vise til annen forskning» – også har satt sin egen troverdighet i fokus, tror jeg vil ha en oppdragende effekt. Her mener jeg det er mye å hente, sier Kamfjord.

Har du flere råd?

– Fra mitt ståsted tror jeg det er enormt potensiale til å bli bedre, og det er spesielt tre ting jeg vil trekke frem.

#1. Det ene er å være åpen om etikken. Ønsker vi å løse problemer, eller handler det om penger? Det ene trenger ikke å ekskludere det andre, men det er for mange eksempler på at behovet for forskningsmidler og mediaoppmerksomhet, trumfer faktagrunnlaget som benyttes.

#2. Presenterer vi det vi har funnet, på en ærlig måte? Og har vi samarbeidet tilstrekkelig tverrfaglig, slik at vi faktisk dekker den kompetansen for det fagfeltet vi faktisk ønsker å studere?

– Min oppfatning er at det konkurreres hardt for å bidra til bedre, tryggere og mest mulig sirkulære løsninger, men spesielt når det gjelder det invitere til økt samarbeid kan vi alle gjøre mer.

– Jeg mener jo ærlig og oppriktig at det fins nok reelle, store problemer der ute som fortjener å bli løst, gjerne så fort som mulig. Vi trenger ikke å finne på noen flere som ikke er reelle.

#3. Mot. – I tillegg handler det om mot, altså det at man faktisk tør å si i fra i det offentlige rom når man ser forskning eller nyhetsartikler om forskning man mener har mangler. Jeg ønsker altså at flere bretter opp ermene og deltar i debatten, avslutter Kamfjord.

Det nye pilotanlegget er allerede i gang