Norge er i ferd med å bli et foregangsland innen hydrogen

Bak nyhetsstormen skjer det noe spennende, sier Ingebjørg Telnes Wilhelmsen fra NorskHydrogenforum (NHF).

Ingebjørg Telnes Wilhelmsen – generalsekretær NHF

De siste to årene er det tatt flere investeringsbeslutninger som vil gjøre hydrogen og hydrogenbaserte drivstoff tilgjengelig i store deler av landet, fra Berlevåg i nord via Rjukan til Kristiansand i sør, og fra Florø i vest til Tønsberg i øst.

Også brukerne av hydrogen melder seg på. I skipsfarten bygges det flere skip som vil ta i bruk hydrogen og hydrogenbaserte drivstoff som ammoniakk eller metanol. Ved årsskiftet ventes verdens største hydrogenferger å komme i drift på Vestfjordsambandet mellom Bodø og Lofoten. De neste årene kommer også konteinerskip, bulkfartøy, cruiseskip og tankskip.

Samtidig får en rekke forsknings- og industriaktører viktige erfaringer med bruk av hydrogen i industri, tungtransport, anleggsvirksomhet og luftfart. Den omfattende satsingen legger til rette for ny teknologi, effektiviseringsgevinster og kostnadsreduksjoner.

Norge er i ferd med å posisjonere seg som et foregangsland, spesielt i maritim sektor. Vi ser tegn til at etterspørselen etter norsk teknologi og kompetanse øker, og at utenlandske selskap vil etablere seg i Norge.

De første verdikjedene for hydrogen hadde ikke vært mulig uten et godt samarbeid mellom industrien og myndighetene. Ikke minst har Enova vært avgjørende for flere av investeringsbeslutningene. Til sammen har disse utløst flere milliarder kroner i private investeringer.

Produksjonsanleggene som bygges nå bidrar til å femdoble tilgangen på hydrogen de neste tre årene, til nærmere 29.000 tonn. I en utredning laget på vegne av Energidepartementet i 2023 anslo Oslo Economics at Norge i vil trenge minst 157.000 tonn innen 2050. Dette er altså bare starten.

Etterspørselen må opp

I denne innledende fasen er tiltak som kan øke etterspørsel etter nullutslippsteknologi helt avgjørende. CO2-avgiften må økes lineært mot 2035. Det må i større grad stilles krav om klimagassreduksjoner i viktige segmenter, for eksempel for kystruten, offshore-fartøy og hurtigbåter.

Den offentlige innkjøpsmakten må utnyttes enda bedre. Samtidig som kravene skrus til, må nye utlysninger legge til rette for at aktørene får litt drahjelp til å gjennomføre investeringer i klimatiltak og nullutslippsteknologi.

I dagens fragmenterte politiske landskap er det særlig viktig å ha en tydelig kurs. Vi må unngå stadige omkamper om klimatiltak. Vi må sikre norske bedrifters fulle deltakelse i EUs klima- og energipolitiske regelverk og programmer, og samlede skatter og avgifter må legge til rette for investeringer i fremtidsrettet industri. Her har alle stortingspartiene et ansvar for å sikre at næringslivet lykkes med omstillingen