Dugnad er gratis, men sirkulærøkonomi koster

Sirkulære initiativ sliter når rammevilkårene er tilrettelagt for lineære modeller.

Av Kåre Fostervold, adm. dir. i Sirk Norge

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen forklarer i et innlegg her i Avfallsbransjen.no at han med dugnad mener at han ønsker at næringslivet, forskningen og kommunene bidrar til å identifisere sirkulære barrierer og til å finne ut hvordan disse kan løses i praksis.

Det er oppklarende, men jeg vil likevel anbefale å bruke et annet begrep, da dugnad defineres som et felles og frivillig, ubetalt arbeid. Når begrepet brukes i sammenheng med det sirkulære samfunnsoppdraget, kan det lett oppfattes som at sirkulær omstilling er noe vi kan få til med godvilje og frivillig innsats.

Deler av næringslivet, forskningsmiljøer og kommuner har allerede brukt mye tid og ressurser på å kartlegge barrierer og pilotert ulike sirkulære løsninger. Dette er ikke kostnadsfritt, og har hittil vært å regne som risikosport, da det i tillegg til å utvikle teknologi, utstyr og systemer, trengs et marked for løsningene – altså noen som er villige til å betale for og/eller bruke dem.

Vi har sett flere eksempler på virksomheter som har forsøkt å bygge sirkulære modeller, men som har slitt med å få det til å fungere kommersielt. Orkla-initiativet Påfyll, en refill-tjeneste for såper og vaskemidler, måtte legges ned i fjor. Fjong/Vibrent, som drev med klesutleie, fikk en levetid på seks år. Wanda, en lagrings-, reparasjons- og bruktsalgstjeneste, gikk konkurs i 2024, fire år etter oppstart.

Sirkulær omstilling innebærer at forbruksvaner må endres, marked må skapes og verdikjeder må bygges. Dette er vanskelig når rammevilkårene ikke er tilstrekkelig tilpasset ikke-lineære modeller.

Noen lykkes likevel. Miljø Norge AS selger gjenbrukte brannslukkere, som sparer klimaet for 38 kg CO₂-utslipp per brannslukker. De har utviklet et håndfast og sirkulært produkt som heller ikke koster mer enn nyproduserte brannslukkere.

Kudos til dem, for generelt har sirkulære løsninger en høyere pris enn lineære. Kundene må velge – helt frivillig – å betale mer for et mer miljøvennlig produkt.

I Hardangerfjorden har Eide fjordbruk begynt å samle opp fiskeslammet fra merdene og sende det videre til behandling, slik at det fremfor å forurense fjorden kan bli til fosfor og gjødsel. Løsningen piloteres sammen med Ragn-Sells Havbruk og andre samarbeidspartnere i det EU-finansierte prosjektet AquaPhoenix. En vinn-vinn løsning, men ifølge Eide fjordbruk er dette en langt dyrere måte å drive med oppdrett.

Et annet eksempel er hagejord. På hagesenteret kan man velge torvfrie jordprodukter laget av bioavfall. Hvis man er villig til å betale ekstra for det mest klimavennlige valget.

De siste årene har det vært mye snakk om plastposeavgiften, som ble innført fordi EU vil ha ned det årlige forbruket til 40 plastposer per innbygger. Hvis frivillighet og dugnad hadde vært nok, hadde ikke handelsnæringen behøvd å sette opp plastposeavgiften til fire kroner per pose.

Som Bjelland Eriksen poengterer i sitt innlegg; det kreves skreddersøm for å lykkes med sirkulærøkonomi. Og ja, det trengs en innsats fra alle: næringsliv, forskningsmiljøer, kommuner og innbyggere. Men det som vil ha størst effekt er insentiver og reguleringer som styrer innbyggernes, næringslivets og ikke minst det offentliges innkjøp og forbruk mot sirkulære løsninger.

Dugnad er frivillig, men skal vi lykkes med den sirkulære omstillingen må det også stilles krav. Det tror jeg Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen er enig i.