Nytt år – tid for å tenke nytt om eierskap i avfallsforbrenningsanlegg

Må kommunen ha eierskap i et avfallsforbrenningsanlegg?, spør Rune Dirdal

Rune Dirdal, Daglig leder RD Forbrenningskonsult

Den 28.november 2025 meldte Avfallsbransjen.no at bystyret i Kristiansand kommune ønsker utredning av et salg av sin eierandel i Returkraft (eierandel via Avfall Sør Holding). Dette er klokt. Flere offentlige eiere av avfallsforbrenningsanlegg i Norge bør reflektere over sin rolle som eier.

Industriell avfallsforbrenning i Norge startet i 1967 da Oslo kommune Brobekk anlegget ble satt i drift (i dag REG Haraldrud). På 1980-tallet ble 5 nye anlegg satt i drift, alle med kommunalt eierskap. Neste «bølge» startet ved årtusenskiftet og det neste 10året, igjen med offentlige eiere, men de fleste nå eiet av kraftselskap, som også eier og driver tilkoblede fjernvarmenett.

Noen få anlegg har i dag privat eierskap med utelukkende kommersiell målsetning for eierskapet, slik som anleggene i Tromsø, Sarpsborg og Fredrikstad (Bio-El) som eies av SAREN Energy – som igjen eies av pensjonsfond.

Hvorfor har nesten alle avfallsforbrenningsanlegg offentlig eierskap?
Svaret er at anleggene i sin tid ble bygget for å løse en kommunal samfunnsoppgave, nemlig å sluttbehandle restavfall. Flere kommuner hadde avfallsdeponier som snart var fylt opp, hvor alternativet til avfallsforbrenning var å finne lokalisering til neste store deponi.

Myndighetene innførte på 1990-tallet deponiavgift for å stimulere til økt gjenvinning, herunder også energigjenvinning. Det var derfor gode grunner til å bygge avfallsforbrenningsanlegg i stedet for nytt avfallsdeponi.

Privat kapital ønsket ikke ta slik investering pga. lokaliseringsrisiko (not in my back yard – NIMBY), teknologirisiko, men kanskje mest pga. usikkert inntektsgrunnlag. En kommunal eier kan tildele all kommunal avfallstonnasje til anlegget, hvor mottaksgebyret reguleres av selvkost.

I 2009 ble det i Norge innført forbud mot å deponere «biologisk nedbrytbart avfall». Kommuner som ikke hadde eget avfallsforbrenningsanlegg, kunne dermed ikke lengre legge husholdningsavfall i deponi. Dette førte langtransport av restavfall ut av regioner til avfallsforbrenningsanlegg både i Norge og Sverige. Kommunene startet med tjenesteanskaffelse «sluttbehandling av restavfall». Sluttbehandling av kommunalt restavfall ble kommersielt – i et marked.

Må kommunen ha eierskap i et avfallsforbrenningsanlegg?
Er dette en kommunal samfunnsoppgave i 2026? Jeg mener nei. Sluttbehandling av om lag 1 million årstonn kommunalt restavfall i Norge i dag er en tjenesteanskaffelse i et marked. Markedet er i stand til å håndtere resterende tonnasje på 200-300.000 årstonn.

Et avfallsforbrenningsanlegg er et prosessanlegg, som driftes helkontinuerlig, 24 timer i døgnet hele året. Samfunnsoppdraget er sluttbehandling av avfall som ikke kan materialgjenvinnes gjennom forbrenning med maksimal energigjenvinning. Anleggene konkurrerer om arbeidskraften med selskaper som Glencore, Heidelberg Materials, Kronos Titan, Norsk Hydro, Elkem, Eramet, Equinor dvs. prosessindustrien.

Hvorfor skal kommunen ta kommersiell risiko gjennom eierskap i avfallsforbrenning?
I en situasjon hvor tilførsel av kommunalt avfall utgjør 100% av anleggskapasiteten kan kanskje eierskapet forsvares. Begrunnelse for salg av eierandel i Returkraft, fra Avfallsbransjen.no: «… forbrenningsanlegget behandler stadig mindre husholdningsavfall. I 2025 vil restavfall fra husholdningene kun utgjøre 40 prosent av avfallet som brennes hos Returkraft. Styret venter samtidig at andelen vil falle ned mot 30 prosent i årene som kommer som følge av skjerpede utsorteringskrav og økt materialgjenvinning».

Er kommersielle «private» eiere av avfallsforbrenningsanlegg dårlige eiere enn kommunale?
En kommersiell eier har en tydelig styringsmodell med styret og generalforsamling som setter de kommersielle rammene for bedriften. Avfallsforbrenning er regulert gjennom tillatelser, for å minimere negativ påvirkning på miljøet. Uønsket adferd, uønskede hendelser og avvik ift. myndighetstillatelser svekker verdien av investeringen, og er derfor ikke akseptabelt. Tvert imot viser erfaring av kommersielle eiere er bedre skikket til å utvikle bedriften. «Spørsmålet vi som eiere må stille oss er hvordan Returkraft best vil være i stand til å sikre seg et langsiktig bærekraftig resultat», heter det i et saksfremlegg for styret i Avfall Sør Holding.

Dersom kommunen ønsker å selge sin eierandel, finnes det kjøpere?
Det er mye som tyder på det. Statkraft Varme solgte høsten 2025 fjernvarmevirksomheten og avfallsforbrenningsanlegg på Heimdal Trondheim for 3,6 milliarder norske kroner til eiere med utelukkende kommersiell målsetning for eierskapet. Styringsgruppa for eierne i Returkraft har sondert markedet og skal ha fått positiv interesse fra investorer. «Nye eiere med kapital og forretningskompetanse vil mest sannsynlig kunne styrke Returkraft, utvikle selskapet videre og realisere prosjekter som dagens eiere vanskelig kan løfte alene», skriver styringsgruppa i et notat.

Tid for restrukturering?
I skandinavisk og europeisk sammenheng regnes alle de norske anleggene som små og mellomstore – med unntak av Hafslund Celsio Klemetsrudanlegget som har kapasitet ca. 400.000 årstonn avfall. Større eierskap vil styrke konkurransekraften og øke endringskapasiteten.

Til styret og eiere av kommunale norske avfallsforbrenningsanlegg: bruk året 2026 til gode diskusjoner og beslutninger om eierskap.