Avfallspolitikk for en ny tid

Avfallshåndtering må defineres som en kritisk samfunnsfunksjon, skriver Jan-Erik Larsen.

Jan-Erik Larsen, daglig leder i Kruse Larsen

Norge trenger en helhetlig avfallspolitikk. Avfallshåndtering må defineres som en kritisk samfunnsfunksjon. I dag dynges avfallsbransjen ned av politiske bestillinger på kryss og tvers med innebygde målkonflikter. Vi trenger en ny avfallsmelding.

Den forrige kom i 2017, og det er åpenbart altfor lenge siden. Meld. St. 45 (2016-2017) «Avfall som ressurs – avfallspolitikk og sirkulær økonomi», er den foreløpig siste politiske gjennomgangen av denne viktige og kritiske samfunnsfunksjonen.

– Vi må kauk høgar

For å gjenta mitt poeng fra innlegget på Samfunnsbedriftenes «Avfallslederforum» nylig: Siden politikken i den siste avfallsmeldingen straks er ti år gammel, trengs det en ny stortingsmelding med en helhetlig, sammenhengende avfallspolitikk for en ny tid.

Overgangen til en reell sirkulærøkonomi – med høy materialgjenvinning og nye verdikjeder – er grunnleggende for å nå norske og europeiske avfalls- og klimamål. Vårt naboland Sverige ligger klart foran Norge i dette arbeidet. Skal Norge henge med i omstillingen, kreves et taktskifte. Og det må skje på en rettferdig og gjennomførbar måte. Avfallsselskapene er instrumentelle i så henseende. Men bestillingen er fragmentert og uklar. Som rådgiver for flere avfallsselskaper, ser jeg dette hele tiden.

Miljødirektoratet utgir med jevne mellomrom en nasjonal avfallsplan. Akkurat nå arbeider direktoratet med en ny utgave – den forrige kom i desember 2019 og gjelder for perioden 2020-2025. Men dette er mer en statusrapport og en opplisting av aktiviteter og tiltak, ikke et forpliktende politisk dokument som belyser sektoren i all sin betydning og kompleksitet og som gir politikerne og samfunnet mulighet til å diskutere dette i full bredde gjennom høringer og behandling – og fatte forpliktende politiske vedtak.

Alle målkonflikters mor

For å sette det på spissen: Avfallssektoren er alle målkonflikters mor. Oppdraget er nasjonalt, men delegert til kommunene. Det skal finansieres gjennom selvkostregimet, som snart ikke kan svelge alt som kommer. Kommunene har stort sett delegert det hele til kommunale og interkommunale avfallsselskap. De gjør en formidabel jobb i skvisen mellom sterke interessentgrupper. Eierne er også politikere og like ofte på lag med velgerne som med avfallsselskapet sitt – selv om de selv har satt gebyrene og reglene. I tillegg er de kunder selv, og ytrer seg også som det. Og alt er i og for seg til å forstå, men absolutt komplisert – og kompliserende.

Fra EU kommer det bestillinger som staten sender videre nedover i systemet, uten at rammevilkårene for de som skal gjøre jobben, reflekterer stadig mer komplekse bestillinger. Både stat og kommune har djerve klimamål, avfallsselskapene er hendige verktøy for å nå dem. Det krever direkte inngripen i borgernes liv – som kommenteres, debatteres og kritiseres i både sosiale og usosiale medier.

Vi blir stadig flere eldre over både 80 og 90 år. Politikernes mål er at vi skal bo hjemme så lenge som mulig. Pleie, omsorg og helsestell skal skje i hjemmet. Det gjør selvsagt noe med hva vi kaster i avfallsdunken. Og det gjør noe med muligheten til å trille avfallsdunken dit økonomi, klima og HMS-regler krever at den skal stå når renovasjonsbilen kommer. Jeg spår en eksponensiell økning i mediesaker framover om 90-åringer som må ha hjelp med å forstå hvordan de skal bli kvitt avfallet sitt.

Slik kunne vi ha fortsatt med å liste opp alle de interessemotsetningene som samles i søppeldunken. Vi har ikke engang nevnt problemene med å få forsikret avfallsanlegg og utstyr. Samtidig er dette en av samfunnets viktigste funksjoner. Gjenvinning av knappe ressurser, forsyningssikkerhet, beredskap, kriminalitetsbekjempelse og helseforebyggende virksomhet er noen stikkord på alt avfallsselskapene løser av kritiske oppgaver.

Og alt dette mens forbrukersamfunnet endres, importerte varer og hyppigere kasting gir en eksplosiv økning i avfallsvolumet, mens produsentansvarsordningene får uklare regler og ditto veiledere fra øverste politiske hold. Her kunne staten vært en tydeligere overdommer.

Norge trenger en ny avfallsmelding

Hvordan havnet vi her? To forklaringer jeg tror er komplementære:

Dette er en blindsone. Systemet fungerer på et vis, oppdraget løses, debatten går i lokalavisene. De nasjonale bestillerne ser verken helheten eller kompleksiteten.

Det andre er at kommunene ikke melder tydelig fra oppover om hvordan dette har utartet. De melder nedover når de ikke er fornøyde, sjelden oppover. Et herlig unntak så jeg nettopp fra ordfører Eli Arnstad i Stjørdal, som sang ut mot «en lettvint politikk som legger ansvaret på norske kommuner, som om vi hver for oss skulle ha kunnskap og ressurser til å bygge opp et system for gjenvinning som ikke finnes, og så finansiere det ved å avkreve innbyggerne avgifter man ikke aner hvor store kan bli».

Hva nå? Vi trenger en generaldebatt om norsk avfallspolitikk. Og la den ikke forvitre og fragmenteres inn i tusen andre sidespor i det sirkulære. Avfall er avfall og krever en egen innsats. Derfor, oppsummert: Vi trenger en stortingsmelding om en ny avfallspolitikk i denne stortingsperioden. La oss håpe regjeringen tar poenget.