Kostnadsdekning på emballasje – hva så?

Rett før sommeren lanserte regjeringen nytt regelverk for produsentansvar for drikkevareemballasje og emballasje. Kravet om kostnadsdekning på emballasje har fått mest oppmerksomhet.

Henrik Lystad, CEO/Partner Norwaste

De viktigste endringene i forskriften som ble kunngjort 18. juni er at forskriften;

• tydeliggjør roller og plikter, herunder produsentens plikter (i hovedsak en påse-plikt),
• presiserer at produsentene skal dekke nødvendige kostnader for innsamling og behandling av emballasjeavfall,
• stiller krav om at produsentansvarsselskaper må være uten økonomisk formål (non-profit) og ikke kan ta ut utbytte og at
• den nedre grensen for krav om medlemskap i produsentansvarsselskap er fjernet.

Endringene svarer blant annet ut krav i EUs forrige revidering av avfallsdirektivet fra 2018, herunder de såkalte minstekravene til produsentansvar i direktivets art. 8a.

Kostnadsdekning

Mest oppmerksomhet har kravet om kostnadsdekning fått. Flere parter har interesse i dette, herunder kommunale avfallsvirksomheter. Til nå har forskriften (kapittel 7) ikke omtalt kommunenes rolle og Miljødirektoratet har derfor ikke blandet seg opp i hvordan kommunene kompenseres for innsamling og eventuell videre håndtering av emballasjeavfallet, som produsentene har et ansvar for at skal samles inn fra hele landet og materialgjenvinnes en viss mengde av. Det har ført til en situasjon som kan omtales som “forhandlinger uten spilleregler”. Nettopp mangel på spilleregler har ført til mye misnøye.

Spilleregler

Nå blir spillereglene tydeligere. Nødvendige kostnader til innsamling og behandling av emballasjeavfall skal dekkes. Går vi da til “spilleregler uten forhandlinger”? Alt er ikke klart ennå, regjeringen varsler at Miljødirektoratet skal offentliggjøre en veileder etter sommeren. Forskriften gir ansvaret for å dokumentere at nødvendige kostnader er dekket til produsentansvarsselskapet. Dette til forskjell fra blant annet Sverige, der Naturvårdsverket har fått myndigheten til å bestemme prismodell for innsamling av emballasjeavfall fra husholdninger.

Nødvendige kostnader

Den norske løsningen innebærer at det er produsentansvarsselskapet som skal definere hva som er nødvendige kostnader i kommuner og næringsliv for å samle inn og eventuelt behandle emballasjeavfall. Fritt fram er det imidlertid ikke. Forskriften krever at “Produsentansvarsselskapet skal ha kunnskap om og dokumentasjon på hvordan plikten til kostnadsdekning i § 7-8, jf. § 7-12, oppfylles.” I påvente av veilederen fra Miljødirektoratet kan vi holde oss til høringsnotatet fra 2024. Her anbefalerMiljødirektoratet at “det gjennomføres en verifisering av beregningsgrunnlaget og metode av en nøytral tredjepart om en av partene krever det”. Imidlertid anså Miljødirektoratet “at det ikke er grunn til å forskriftsfeste at partene kan kreve tredjepartsverifisering, da partene står fritt til å gjøre dette uavhengig av regulering i forskrift”. I kulissene lurer det altså en trussel om at godkjenning som produsentansvarsselskap kan trekkes tilbake.

Komplisert

Beregninger av kommunale kostnader for innsamling av emballasje er kompliserte, blant annet fordi kommuner løser oppgaven svært ulikt og fordi annet husholdningsavfall ofte samles inn med samme driftsmidler. Vi har nok ikke hørt siste ord i offentligheten om kostnadsdekning for emballasje ennå.

Godt fungerende

Produsentansvarets kanskje viktigste funksjon er å sørge for at konkrete miljømål oppnås, for eksempel materialgjenvinningsgrad. Her har produsentansvaret vist seg å fungere svært godt i Norge. Når nå kravene er skjerpet for 2025 og årene fremover skal vi kunne være trygge på at det jobbes målrettet for å oppfylle disse – med god hjelp fra både kommuner og næringsliv.

Artikkelforfatteren var innleid som prosjektleder i Miljødirektoratet for deres gjennomgang av produsentansvaret og lansering av “grunnmodellen” 2020-2022.