Starten på slutten for cruisetrafikk i Flåm og Geiranger?

Geir A. Mo – Direktør Energigass Norge

Regjeringen har besluttet å innføre nullutslippskrav i verdensarvfjordene fra 1. januar 2026 for passasjerskip med bruttotonnasje under 10000 tonn og fra 1. januar 2032 for tilsvarende skip fra 10000 tonn og mer. Hensikten med dette tiltaket er selvfølgelig å redusere klimagassutslipp og bidra til mer «grønn turisme». I alle fall i disse fjordene.

Som et alternativ til nullutslippsløsninger kan passasjerskipene benytte flytende biogass (LBG). Men denne kan KUN benyttes ved seilas i verdensarvfjordene og skal holdes adskilt fra fossilt drivstoff. Dette kommer frem i et svar statsråd Bjelland – Eriksen ga i Stortinget forleden.

Dette er et håpløst standpunkt som nok en gang viser at norske myndigheter lager særnorske regler som i praksis vil være umulig å forholde seg til og som kan komme til å bety kroken på døra for cruiseturisme i disse fjordene og til tettsteder som Flåm og Geiranger. Tettsteder som har bygget opp infrastruktur og industri og som er helt avhengig av cruiseturisme.

Hvorfor det? Jo, fordi cruiseskip ikke bygges med to separate drivstoffanlegg, slik Regjeringen nå krever. Det er det ikke økonomi i. Skipene har som regel 2 x 1800 m3 tanker og ingen fornuftig skipseier vil tømme den ene tanken helt, kun for å seile 1-3 dager. Da må skipet bunkres mye oftere, noe som ikke er realistisk i Norge. Det er heller ikke slik at en kan bestille en lastebil med gass levert på kaia i Flåm. For det første vil en ha behov for mange titalls lastebiler til hvert skip og for det andre er ikke bunkringsstasjonene på skipene tilpasset fylling fra truck. Skipene ligger heller ikke alltid til kai, ofte er de ankret opp ved en bøye uti fjorden. En kan jo se for seg endeløse køer av lastebiler med gass og hundrevis av meter med slange ut i fjordene. Fullstendig urealistisk!

Kravet fra Regjeringen vil altså i praksis bety forbud mot metan-skip (LNG/LBG) i verdensarvfjordene. Og siden kravet er nullutslipp (f.eks e-LNG) – og det ikke finnes andre tilgjengelige løsninger – kan det bety slutten på cruiseskipstrafikk i disse fjordene.

I stedet vil skipene seile til nabofjordene – der det ikke er tilsvarende krav, men heller ikke infrastruktur for masseturisme på plass. Alternativet er også at de lar være å komme til fjordene våre i det hele tatt. Hvorfor det? Fordi Norge tross alt ikke er verdens navle – heller ikke i cruisenæringen – og at troen på at det skal utvikles nye kostbare løsninger på disse skipene for at de skal gå inn i et par fjorder på Vestlandet er dessverre håpløst naivt.

Vi ser altså at regjeringen er i ferd med å kjøre en blomstrende industri på grunn – uten at det blir kuttet et eneste tonn CO2 – utslippene flyttes fra en fjord til en annen – eller ut av landet. Hvor bærekraftig er det?

Hvis regjeringen hadde lagt EUs fornybardirektiv, som de nå har besluttet å ta inn i norsk rett til grunn, hadde det såkalte massebalanseprinsippet blitt gjeldende også her. Det betyr bærekraftsdokumentasjon tilsvarende som andre industrier over hele Europa. Det ville sikret bruk av biogass, som faktisk kutter utslipp. Ikke bare i verdensarvfjordene, men langs hele kysten. Og utslippene er vel like farlige i fjorder som ikke er definert som verdensarv også?

EU produserer i dag ca. 65 TWh biogass – potensialet i 2050 er anslått til 1650 TWh som er 25 % mer enn samlet norsk gasseksport! Dette viser at det faktisk er mulig å få cruisenæringen så godt som utslippsfri. Men da må vi ha samme regler i Europa og Norge – ikke særnorske og ikke-gjennomførbare norske regler som kun vil bidra til å legge ned lønnsomt næringsliv i disse områdene.

/ Geir A. Mo
Direktør
Energigass Norge

– En skandale for regjeringens satsning på miljø