Forsikringskaos rammer Avfalls-Norge

Stadig flere norske kommuner får ikke forsikret avfallsanleggene sine. Det truer hele ordningen med innsamling, sortering og gjenbruk av ressurser. Det vil bli dypt kritisk for lokalsamfunn over hele landet. Dette er en nasjonal sak – som må løses nasjonalt.

Eugen Gravningen Sørmo, ordfører i Malvik Kommune. Knut Snorre Sandnes, ordfører i Verdal Kommune. Anita Ravlo Sand, ordfører i Levanger Kommune. Frode Revhaug, ordfører i Frosta Kommune. Sigbjørn Odden, ordfører i Frogn kommune. Cecilie Agnolt, ordfører i Skiptvet kommune. Rune Krutå, ordfører i Vefsn kommune. Kjersti Nythe Nilsen, ordfører i Marker kommune. Bengt Nøst-Klemmetsen, ordfører i Ås kommune.

Håndtering av de stadig voksende avfallsmengdene er en oppgave av helt avgjørende betydning. Ansvaret er delegert til kommunene. De har løst dette ved å sette oppdraget ut til egne avfallsselskap, gjerne organisert som interkommunale samarbeid (IKS).

Det siste året har avfallsselskapene opplevd å ikke få fornyet forsikringer eller tegnet nye forsikringer for bygninger som brukes til avfallshåndtering. Begrunnelsen er at dette er brannfarlig virksomhet og at det er vanskelig for forsikringsselskapene å få såkalt reassuranse. Flere forsikringsselskaper tar hardt i og sier nei til å forsikre absolutt alt, både ansvar og eiendeler for avfallsselskapene, selv om verken kontorbygninger, kjøretøy, driftsutstyr og annet ikke har noe med selve avfallshåndteringen å gjøre. Det vises bare til selskapets næringskode hos Statistisk Sentralbyrå (SSB), som er såkalt NACE-kode 38: «Innsamling, behandling, disponering og gjenvinning av avfall».

Store millionbeløp

Dette bør det selvsagt være mulig å rydde opp i. Avfallsselskapenes kontorbygg er ikke mer brannfarlige enn andre kontorbygg. Men fortsatt vil vi stå tilbake med de bygningene som direkte inngår i selve avfallsbehandlingen, altså sortering, omlasting – og noen steder kverning av avfall under tak.

Konsekvensene av det vi har beskrevet her, er betydelige. Når avfallsselskapene ikke får tegnet forsikring for produksjonsanleggene sine, blir de såkalt «selvassurandører». Det betyr jo veldig enkelt at selskapene selv må dekke alle skader og kostnader som oppstår. Og vi snakker her fort om anlegg til flere hundre millioner kroner i hvert eneste selskap.

Kommunene får regninga

Avfallsselskapene har ikke disse pengene. Det betyr at det er vi, eierkommunene som har ansvaret for avfallshåndteringen, som blir sittende med dette ansvaret – og med kostnadene om noe skulle skje. Da er det i praksis kommunene som blir selvassurandører. Og alle skjønner konsekvensene av at en kommune må dekke kostnader som oppstår for eksempel ved en brann i et avfallsanlegg. Konsekvensene kan da fort være at nødvendige investeringer innen helse og oppvekst må utsettes, eventuelt at ROBEK-lista får nye medlemmer, eller at hele kostnaden veltes over på kommunenes innbyggere gjennom økte gebyrer.

For å si det veldig enkelt: Kommunene er satt i en helt håpløs situasjon. Avfallshåndteringen er en lovpålagt oppgave og kan ikke stanse. Kommunene, og dermed avfallsselskapene, er gitt ambisiøse oppgaver i arbeidet med å gjenvinne og ta vare på verdifulle ressurser, i tillegg til å unngå forurensning og andre problemer knyttet til avfall.

Et nasjonalt problem

Stortinget har videre satt ambisiøse klimamål som skal nås innen 2030. Norske kommuner og avfallsselskapene spiller også her en avgjørende viktig rolle. Det krever investeringer i moderne teknologi, kompetanse og nye typer anlegg som sikrer utsortering og materialgjenvinning i tråd med klimamålene. Det er også helt nødvendig for å holde avfallsgebyrene nede på sikt, i en tid der hver krone spart for innbyggerne, er viktig.

Vi som signerer denne kronikken, er ordførere i kommuner som allerede kjenner dette problemet på kroppen. Dette gjelder allerede flere avfallsselskap over hele landet. Og stadig flere kommuner vil bli rammet etter hvert som eksisterende forsikringer løper ut og må fornyes.

Det må tas grep raskt

Det er riktig at det har vært branner med til dels store konsekvenser i avfallsanlegg. Samtidig er det fortsatt unntaket og ikke regelen at det brenner i disse produksjonshallene. Det investeres i avanserte anlegg for slukking, det øves på slukking med egne brannvern og det lages først og fremst regler og prosedyrer for å sikre at det ikke bryter ut brann.

Men uansett brannfare: dette må håndteres. Å håndtere avfall, gjenvinne ressurser og kutte klimautslipp er en nasjonal oppgave og en felles utfordring som løses av våre mer enn hundre avfallsselskap og renovasjonsetater over hele landet. Slik saken står nå, ser vi ingen annen mulighet enn at staten bidrar til å etablere en nasjonal garanti- eller reassuranseløsning som løfter kommunene ut av den situasjonen de er satt i.

Det haster.