Politikere som ønsker få og dårlige boliger

Entreprenører går konkurs, leieboliger forsvinner og det er saksbehandlingsstampe landet rundt. Alle vil gjøre mye, men nesten ingen vil gjøre det som faktisk hjelper.

Av: Filip Rygg, daglig leder i Rexir Eiendom

Alle trenger vi et hjem. For de aller fleste er kjøp av bolig den største investeringen vi gjør i løpet av livet. Det er i boligene vi lever våre liv. Det er således ikke rart at vi daglig kan lese nyheter om byggebransjen, boligpriser og stadig nye politiske påfunn.

Selv om de fleste av oss har det veldig godt i Norge, og boligmarkedet på mange måter fungerer, er det blitt tydelig de siste årene at utfordringene vokser og at enkelte grupper har fått det vanskeligere. Det bygges lite, de få leieboligene som finnes forsvinner grunnet skatteendringer og for mange er det ikke lenger mulig å kjøpe seg bolig der de jobber eller går på skole.

Når vi leser kommuneplaner, offentlige utredninger og er på ulike konferanser i offentlig regi, handler det ofte om boligmiljø, bærkraft, nye boformer og arkitektur. Alt dette er viktig og spennende. Paradokset er at dette blir ganske meningsløst så lenge hovedproblemet er at man ikke får komme i gang.

I flere områder er det så vanskelig å få godkjent byggeprosjekter, at boligkjøperne må ta til takke med hva som helst. Dette ser vi også når vi sammenligner boligpriser internt i Oslo, hvor prosjekter på åpenbart dårligere beliggenhet enn andre, oppnår skyhøye priser fordi man har så lite å velge i.

Mange hevder de ønsker sterkere kvalitetskrav og mer fokus på god arkitektur, men dette er ikke troverdig når man ikke slipper til flere prosjekter. I kommune etter kommune ser vi hvordan årevise prosesser ender opp i ingenting.

Før sa mange at næringslivet burde bli mer langsiktig og at de burde forholde seg til offentlige planer. I dag er sitiuasjonen motsatt. Kommune etter kommune endrer kartet så ofte, at det er næringslivet som står igjen som den langsiktige.

Selv opplever vi som utvikler at det som før var en godkjent tomt, nå ender opp med grønn farge eller såkalt bygge- og deleforbud.

Dette kan kanskje fremstå som en avsporing fra innleggets innledning, men poenget er at dette henger sammen – uten mulighet for å bygge flere boliger, vil flere grupper slite og vi får et dårligere tilbud.

Mange steder er det ikke noen reell konkurranse om boligkjøperne. Norske boligkjøpere må ofte ta til takke med sjokkerende dårlig kvalitet – det er jo det eneste som tilbys! Og problemet er at dette er villet politikk. Selvsagt er det ingen som sier at de ønsker dårlig kvalitet, men når man i kommune etter kommune ikke vil ta tak i disse utfordringene, så er resultatet ganske selvsagt.

Denne mangelen på et reellt politisk engasjement for flere boliger i Norge, vil få mange uheldige konsekvenser på litt lengre sikt. De siste årene har vi tatt i mot mange ukrainske flyktninger, og etterhvert skal disse inn på det ordinære boligmarkedet. I tillegg har vi sentraliseringstrend og husholdningene blir mindre. Det betyr med andre ord at vi trenger mange nye boliger, mange nye steder.

Ved å ikke gjøre noe, skaper vi sosiale skiller og større ulikhet. Mange vil måtte godta dårlige boliger, de vil ikke klare å komme seg inn som boligeiere og flere områder vil kunne mangle arbeidskraft fordi det ikke finnes nok boliger i nærheten.

Vi sitter egentlig og ser på en begynnende boligkrise.