Bosskjerringa trer av

I 1349 kom et skip til Bjørgvin. Drøyt 630 år senere startet Ingrid Hitland sin karriere i avfallsbransjen.

Jens egil heftøy

Fredag henger Ingrid Hitland fra seg refleksjakke og hjelm for siste gang. Hun har preget både BIR og norsk avfallsbransje i et helt yrkesliv.

Interessen for avfall oppsto allerede i studietiden. Der andre ingeniørstudenter så mot oljesektoren, var det avfall som ble hennes felt.

Et helt yrkesliv

– Det er ikke så mange som har det som fagfelt. Det var jo kommunalteknikk da i hovedsak og litt byplanlegging. Så tok jeg hovedfag i avfallsbehandling. Og så skrev jeg hovedoppgave om det. Det faget ble lagt ned etterpå, sier Hitland.

I 1981, samme året som Gro Harlem Brundtland ble statsminister i Norge og Ronald Reagen president i USA, begynte Ingrid Hitland å jobbe med avfall som konsulent. Jobben besto i blant annet av planlegging av avfallsanlegg.

– Når du tar en sånn utdanning vet du ikke helt hvilken vei det går. Men så er det noe som er interessant. Og som fag var avfall veldig vidt. Det favner mye. Det var det jeg synes var spennende, sier Hitland.

Seks år senere, en januardag i 1987 gikk hun inn dørene til Bergen Renholdsverk.

Det var to år før Berlinmurens fall. Det samme året som FNs miljøkommisjon, ledet av Gro Harlem Brundtland, la frem den første klimarapporten og Mongstad-overskridelsene blir høstens største skandale.

I det gammeltestamentlige Jerusalem kastet de avfallet i Gehennas evige flammer. Men det var først da 30 år gamle Ingrid Hitland begynte i renholdsverket at avfallsforbrenning ble aktuelt i Bergen.

– Det vi arbeidet med var å få på plass et nytt deponi. For politikerne hadde sagt nei til forbrenning. Og på siden av å planleggingen for deponi, så arbeidet vi for å få til forbrenningsanlegg. Og det klarte vi å få til, sier Hitland.

Det skulle gå ytterligere noen år før BIR ble etablert.

Mer enn bare boss

– Jeg var faktisk med på å foreslå opprettelsen av BIR. Så det er litt morsomt. Vi jobbet sammen med kommunene rundt Bergen. De leverte til det samme deponiet. Bergen kommunes deponi i Rådalen. Når vi så at det deponiet snart ble fullt, så arbeidet alle kommunene sammen for felles avfallsplaner og innsamlingsplaner. Og da kom ideen opp om at vi bør gå sammen i et interkommunalt selskap, sier Hitland.

Siden etableringen av BIR i 1994 har det vært en revolusjon i bransjen. En revolusjon Hitland har sittet i førersetet til.

– Avfall har blitt en hel bransje. Jeg var jo med på å sette i gang de første innsamlingsordningene i Bergen. Batteri, papir, glass og gjenvinningsstasjonene. Det var jo ingen sånne. Alt var bare restavfall. Nå jobber vi med alt mulig. Planleging, ombruk, gjenvinning. Det har blitt en helt ny verden. Veldig mye av behandlingen skjer før det blir restavfall. Nå er det resten som er restavfall, sier Hitland.

Til helgen er det slutt. Da går Ingrid Hitland av med pensjon.

Ingen gyngestol-pensjonist

– Det er ikke mulig å unngå å bli pensjonist. Det blir vi jo alle. Jeg har tenkt på det en stund og tenkt at nå er det på tide. Men det blir en veldig overgang. Jeg har et høyt energinivå også privat og har mange jern i ilden på fritiden. Det kommer jeg til å forsette med. Men jobben har tatt en stor del av livet mitt. Det må jeg vende meg til og erstatte det med noe, sier hun.

Som mangeårig leder av Avfall Norges faggruppe for avfallsforbrenning er Ingrid Hitland et navn de fleste i bransjen har et forhold til. På vei inn i pensjonisttilværelsen innrømmer hun at det blir et savn.

– Spesielt kommer jeg til å savne alle folkene, både medarbeiderne her og ikke minst kolleger rundt omkring i landet. Jeg vil nok holde kontakten med noen, men kanskje ikke innenfor den faglige biten.

Hitland er aktiv både i jobb og fritid. Som ivrig turgåer og aktiv i organisasjonslivet vil pensjonisten få nok å fylle dagene med. Det blir ikke gyngestol og strikking med en gang.

– Jeg strikker ganske mye. Men jeg kommer ikke til å sette meg ned. Jeg er glad i å trene og gå i fjellet. Så det kommer jeg nok til å gjøre mer. Det er jo fint å kunne gjøre når det blir en fin dag. Da slipper jeg å sitte inne å se på det fine været, sier hun.

Den kommende pensjonisten er også svært glad i å bade. Såpass at hun bader hele året, uansett vær.

– Vi har en badeklubb i BIR som bader en gang i månden, hele året. Nå har jeg flyttet til sentrum, nær en badebrygge. Der bades det mye. OG det kan jeg fortelle: Det gir et adrenalinkikk å bade i kaldt vann.

Flere kvinner

Allerede på studiene skilte Ingrid Hitland seg ut som en av få kvinner som tok teknisk utdannelse. Avfalls- og gjenvinningsbransjen er fortsatt en mannsbastion og kvinnelige kolleger trekker frem Hitland som en forgangskvinne.

– Da jeg begynte å jobbe gikk det et helt år før jeg traff min første kvinnelige kollega. Det er helt annerledes i dag, så det er veldig kjekt. Men i forbrenningsbransjen er det fortsatt alt for få kvinner, sier Hitland.

I andre deler av gjenvinningsbransjen er det langt bedre kjønnsfordeling. Hitland mener det er viktig å nå ut til unge kvinner i utdanningsløpene og få dem til å forstå hvor attraktiv og spennende forbrenningsbransjen faktisk er. Hos BIR har de bevisst valgt å ta inn kvinnelige lærlinger.

De enorme forandringene bransjen har gjennomgått de siste tiårene til tross. Hitland mener bransjen må bli tydeligere.

– Jeg har et inntrykk av at vi driver med mye symbolpolitikk. Da tenker jeg på utsorteringsordninger som vi har vanskelig for å forklare folk: Hvorfor skal jeg sortere all plasten min, når vi ikke har tro på at det blir til noe nyttig. Da svarer vi at det må vi gjøre, fordi det kan bli nyttig en gang i fremtiden. Men jeg tror kanskje vi må realitetsorientere både oss, publikum og politikere. Å få verdikjeder som henger sammen.

– Nå er det veldig fokus på utsortering og prosenter. Men det det burde være fokus på er hva industrien kan bruke. Hva går tilbake i kjeden. Og så at forbrenning fortsatt er en veldig viktig del av avfallshåndteringen og av den sirkulære økonomien. Vi må ta ut de stoffene som ikke skal gå i sirkulasjon. De vil alltid være der og da må vi ha behandling for det, sier Hitland.

Hun viser til at forenningssektoren gjentatte ganger har vist til at selv når EU har nådd sine materialgjenvinningsmål, vil det mangle kapasitet.

–Det vil mangle 100 forbrenningsanlegg på størrelse med Klemetsrud i Europa. Så det er fortsatt et veldig stort gap mellom de målene de har og den kapasiteten som finnes.

Katastrofal avgift

Hitland har vært en av de fremste kritikerne mot gjeninnføringen av avgiften på avfallsforbrenning. På vei inn i pensjonstilværelsen advarer hun mot at konsekvensene bare vil bli verre.

– Den avgiften ødelegger for bransjen og den blir farlig fremover. Vi ser allerede at det er en del anlegg som sliter. Alle anleggene sitter og ser på hvordan man skal klare dette. Vi har levd en stund på høye energiinntekter. De er ikke spesielt høye i dag og da trenger vi den gatefeen vi kan få. Og betale co2-avgift, uten at det har noen effekt, er ganske vanskelig og helt uforståelig for oss.

Hun viser til at det er flere avfallsforbrenningsanlegg som rapporterer om nedgang i avfallsmengdene som kommer inn. Spådommene om at eksporten til Sverige vil øke har slått til.

– Det som skjer nå er ganske katastrofalt fordi det allerede sendes en del avfall til Sverige i dag. Vi har ikke kapasitet til å håndtere det. Men det er jo ingen som kan bygge anlegg og bygge ut kapasitet nå, fordi vi ikke vet om vi har nok avfall, sier hun.

Boss er boss

Avfall, gjenvinning, boss, ressurser og sirkulærøkonomi. De siste årene har diskusjonene om begreper og navn gått høyt. Nylig byttet Dansk Affaldsforening navn til Brancheforeningen Cirkulær og en lignende diskusjon pågår i Norge.

Den debatten har ikke Hitland noe til overs for.

– Jeg tenker at vi må kalle en spade for en spade. Dette er boss og det er avfall. Og det er greit at den alminnelige kunde hos oss vet hva vi driver med. Og at de vet at når de sorterer så kan de redusere avfallet, heller enn å si at dette er ressurser som må leveres. Men jeg tenker at det er greit å ha det begrepet. Det vet alle hva er.

– Vi skal være stolte av den jobben vi gjør. Vi er en del av løsningen som samfunnet trenger.