Fleksible og desentraliserte sorteringsløsninger for restavfall er avgjørende for å nå målene om plastgjenvinning

Dersom vi ønsker å innfri Norges og EUs gjenvinningskrav fram mot 2035, kommer vi ikke rundt effektive, enkle og desentraliserte systemer for sortering av restavfall fra husholdning. En kombinasjon av god kildesortering og desentraliserte løsninger vil bli avgjørende for å kunne nå målene om gjenvinning av plast for mange norske kommuner og interkommunale avfallsselskaper.

Kjetil Vikingstad, administrerende direktør Geminor

Selv om vi i dag ser konturene av en bærekraftig sirkularitet innen plast, er vi i 2023 fortsatt et godt stykke unna å være i mål med en velfungerende verdikjede. Et av de største hindrene vi står overfor, er å få oppstrømsløsninger til å fungere optimalt, altså å kunne skille ut nok avfallsplast egnet for gjenvinning.

Per i dag er ikke kildesortering av plasten vår god nok, i form av for lav utsorteringsgrad. Dermed blir gjenvinningsgraden tilsvarende begrenset. I all hovedsak går kildesortert avfallsplast fra Norge til Tyskland, der gjenvinningsgraden i tillegg bare ligger et sted mellom 30 og 40 prosent.

Hva gjelder myndighetenes målsetting, sier Avfallsforskriften at 50 prosent av plasten som kan gjenvinnes skal kunne sorteres ut innen 2028. Hele 70 prosent skal ut av avfallet innen 2035. EUs krav er blant annet at 50 prosent av all plastemballasje skal materialgjenvinnes innen 2025, noe som skal økes til 55 prosent innen 2030.

Sortere sammen eller hver for seg?

Sentralsorteringsanlegg eller desentraliserte sorteringsløsninger?

Så hvordan innfrir vi de nye kravene fra EU?

I Norge er det for tiden stort fokus på sentralsortering av restavfall fra husholdning. Satsingen er anført av flere norske kommuner som ser muligheten for å samarbeide om ettersortering, og samtidig fordele investeringen. Avfallsselskapene ROAF og IVAR har som de første i landet satset på større sentralsorteringsanlegg, men også andre anlegg er på gang: På Østlandet utvikles for tiden Østfold Avfallssortering (ØAS), som er et større interkommunalt samarbeid som etter plan skal stå klart i 2025.

Å samle avfallet i større anlegg for sentralsortering – der man tar ut plast og andre gjenvinnbare fraksjoner – har sine klare utfordringer. Dette er en betydelig investering med tilhørende risiko for de fleste kommuner, noe som kan bli en utfordring for enkelte. Det kan fort koste dyrt å «tråkke feil» i et landskap med forholdsvis lite forutsigbarhet på nedstrøm av utsorterte fraksjoner. De store anleggene er dessuten lite tilpasset de regionale og strukturelle forskjellene i det norske markedet.

En annen faktor er kompleksiteten i større samarbeidsprosjekter der mange «kokker» er involvert. Et eksempel er nettopp utviklingen av nevnte ØAS, der en av investorene, Indre Østfold Renovasjon og dens tre eierkommuner, nå har trukket seg grunnet utsettelser og økte kostnader.

Skal vi lykkes med effektiv plastgjenvinning – enten den er mekanisk eller kjemisk – må vi også tenke andre løsninger enn kun sentralsorteringsanlegg. Uavhengig av i hvilken grad vi lykkes med kildesortering, må vi bygge opp finsorteringsløsninger for plast.

Et eksempel er det kommende, ReSource Danmark-eide finsorteringsanlegget for plastfraksjoner i Esbjerg i Danmark: Et stort anlegg som dette er tilrettelagt for høy sorteringsgrad av plastavfallet, og tilbyr fraksjoner til et nettverk av materialgjenvinnigsaktører – både kjemisk og mekanisk gjenvinning.

Tror på halvering av forbrenningsavfallet

Tenk lokalt

Det finnes også en metode med ubenyttet potensial i det nordiske markedet, og som fint kan kombineres med et finsorteringsanlegg.

Enkle, standardiserte og desentraliserte løsninger for ettersortering av restavfall gjør at man kan skille ut mer plast utover sorteringen som kildesortering gir, og til en lavere kostand enn ved et sentralsorteringsanlegg. Med denne type løsninger kan avfallsaktørene selv hente inn maskiner for utsortering av plast avhengig av behov, og deretter sende en mikset plastfraksjon til finsortering. På denne måten slipper man de tunge investeringene i store sentralsorteringsanlegg, samtidig som man overholder bærekraftsmålene på plast.

Utviklingen av sentralsorteringsanlegg i Norge er i full gang, og vil etter all sannsynlighet kunne bidra til at vi kan nå våre gjenvinningsmål.

Spørsmålet er bare hvilke kostnader som til slutt pålegges innbyggerne. Desentraliserte sorteringsløsninger for restavfall kombinert med finsorteringsanlegg for plast kan for mange være en mer kosteffektiv og bærekraftig måte å få gjenvunnet plastavfallet på. Da vil man også kunne redusere risikoen for overetablering. Med flere alternative løsninger vil norsk håndtering av plastavfall kunne bli den mest bærekraftige og kosteffektive i Europa.