Energigjenvinningsanlegg – den stygge andungen i miljø- og energipolitikken

Kan virkelig styresmakter og returselskaper mene at straffeskatt på energigjenvinning av ikke gjenvinnbart restavfall i Norge skal berge miljø- og energipolitikken?

Bernt Karolius, Driftssjef Senja Avfall

Det har vært innlegg i avfallsbransjen.no siste par ukene som tyder på dette. Energipolitikken ellers ser ut til å ville øke forbruket av el-kraft. Lokal utnyttelse av restavfall til varmeenergi, som reduserer el-forbruket forholdsvis mye mere, er tydeligvis ikke viktig for miljømyndigheter, stortingspolitikere og returselskapet Plastretur. Beskatning skal løse våre energi- og miljøutfordringer.

Det gir ingen mening i at det å produsere energi til bruk for fjernvarme og evt. elkraft skal gis ekstrakostnad for CO2-utslipp. Alternativet er at denne energien produseres av vann-, vind eller solkraft (som miljøfaglig sett aldri bør brukes til oppvarmingsenergi pga. foredlingsgraden). Eller en annen energibærer som enten er av fossil eller reproduserbar art (biomasse), men like fullt produserer CO2. Ikke gjenvinnbart brennbart avfall som energibærer for varmeproduksjon, er uten tvil den mest energieffektive og miljømessige for dette avfallet.

Energigjenvinningsanleggene er nesten uten unntak etablert ved hel- eller delvis offentlig eierskap. Investeringssummer og framtidig inntjening er ikke interessant for eiere som krever utbytte på investert kapital. Når slike anlegg reduserer miljøbelastninger ved at energi produseres og brukes lokalt, transportbelastningen reduseres og det skaper arbeidsplasser lokalt – ja da skulle man tro at også politikerne ville se dette som en positiv faktur. Men dessverre, realpolitikken er ikke slik.

Vi skal bygge og bo i dette landet. Det krever energi boliger og arbeidsplasser, produksjon og distribusjon. Også de som fastsetter sær-skatter må innse at menneskelig aktivitet medfører CO2-produksjon. Energi er på linje med vei, vann og avløp basalt for å gjøre mulig våre aktiviteter. Dette gjelder også produksjon og drift av maskiner og utstyr som skal lage denne energien. Forbrenningsanlegg for ikke gjenvinnbart restavfall er ofte satt opp slik at produseres elkraft og restenergien etter dette (varmtvann) brukes til fjernvarme.

I et land med fra 6-12 mnd. fyringssesong er fjernvarme den mest effektive energibæreren for oppvarming. Hvordan kan myndighetene mene at dette er negativt for miljøet? Hvis man hevder dette må man samtidig innrømme: Det er bosetting, produksjon og menneskene som er problemet. Og legge politiske føringer i forhold til dette. Det blir vondt. Det vil legge landet dødt. Vi kan forbruke mindre ressurser. Men vi kan ikke sortere bort vårt forbruk av ressurser.

Oppvarmingsenergi fra ikke gjenvinnbart materiale er uten unntak den beste løsningen på avfallsproblemet for denne fraksjonen. Alternativet med å eksportere dette til varmeanlegg i Sverige, Finland eller andre steder gir økt behov for lagring, bearbeiding og transport. Alt dette skaper merforbruk. Også produksjon av CO2. Men det pynter på lille Norges CO2-regnskap. Men slik miljøsminke reduserer ikke vårt felles problem.

Vi kan ikke vedta at menneskelig aktivitet i Norge ikke skal innebære forbruk som gir CO2-utslipp. Men vi kan lage insentiver for at vår aktivitet skal medføre økt materialgjenvinning av råstoffer som tilsammen gir ønskede miljømessige, økonomiske og servicemessige resultater. Innenlands utnyttelse av ikke gjenvinnbare ressurser vil være en mye bedre løsning enn å bringe slikt over til naboland. Herunder produksjon energi som erstatter produksjon av energi fra andre energikilder.

Avfallsbransjen i Norge vil, etter innføringen av CO2-avgift på energiproduksjon i forbrenningsanlegg, gi et negativt konkurranseforhold ift. Sverige, Finland og andre mottakerland som ikke har slikt. Hvordan kan dette bidra til økt gjenvinning? Vi snakker her om ikke gjenvinnbart avfall. Dette avfallet blir ikke mer gjenvinnbart om det sendes «over kjølen» eller pålegges statlige fiskalavgifter!

Vi som daglig jobber med å finne de beste totalregnskaper for material- og energigjenvinning gjennom transport-, produksjons- og serviceeffektive løsninger må nok innrømme: Politikken det nå legges opp til gir norske innbyggere og bedrifter ei sur regning for avfall som både miljømessig, faglig (destruksjonsbehov) og økonomisk sett må energigjenvinnes.

Hvorfor forbrukerne pålegges en slik straff er umulig å forstå. Kanskje miljøteoretiske drømmer i stortingskontorene? Det er i alle fall ingen fornuftige faglige miljøpolitiske argument for slikt.