Annonse
Sirkulære stemmer BYGG

21. februar publiserte lederne for 7 norske storbyer et varsel om nye miljøkrav til bygg- og anleggsbransjen.

De viser til at byggeplassene står for 20 prosent av samfunnets samlede utslipp. Det dreier seg kun om utslippene som genereres av selve byggearbeidet.

Norsk Standard (NS)3454 forutsetter imidlertid at bygget skal tjene ulike eiere og brukere i minimum 60 år. Den tiden er ikke regnet med i storbyvarselet. Om bylederne hadde inkludert hele livsløpet, ville utslippene være  40 prosent av samlede utslipp.

LES OGSÅ: Bygger om 100 år gammelt bygg etter sirkulære prinsipper

I tillegg kommer de utslipp bygg skaper indirekte, f.eks. gjennom det transportbehovet de genererer, miljøbelastninger via sosiale og helsemessige betingelser for folk som bor eller arbeider i og nær bygget, positiv eller negativ innvirkning på nabolaget, osv.

En lyspære må skiftes hvert år, mens en romersk søyle av granitt fra Aswan lever fint i et par tusen år.

Et omtrentlig, men konservativt anslag for denne belastningen ville være ca 10 prosent. Det ville si at våre byggede omgivelser står for omtrent 50 prosent av samfunnets samlede miljøbelastning.

Andelen er omtrent den samme globalt.

Om vi skal håndtere denne miljøbelastningen, rekker det ikke å gjøre byggeplassen utslippsfri. Man må øke levetiden på bygget og ikke minst på de delene det består av. Dette skal vi vende tilbake til i siste avsnitt.

Bærekraft og læring

Livsløpskostnadene (LCC) samler vi vanligvis under posten forvaltning, drift og vedlikehold (FDV).

De siste 10-15 årene har man begynt å legge til en ‘U’ for utvikling: FDV-U.

Med ‘utvikling’ menes det i denne sammenhengen at bygget utvikles etter hvert som det oppgraderes til å møte nye krav eller tilpasses nye behov. Stuart Brand kaller det at ‘bygninger lærer’. Om man ved hjelp av FDV-U kan ‘lære bygget’ å fylle nye funksjoner og møte nye krav slik at det kan fylle et livsløp til, så kan man spare en miljøbelastning tilsvarende å rive og bygge hele bygget på nytt.

Om vi går tett på, fremstår bygget som en sverm av komponenter.

Når vi som brukere samhandler med bygningen, gjør vi det først og fremst gjennom den enkelte komponent: dørvrideren, vinduet, murstenen i veggen, tapetet, gulvbelegget, vannrøret, håndvasken, lysbryteren osv. Når vi som eiere eller forvaltere vedlikeholder bygget, er det også på komponentnivået vi samhandler.

Hver enkelt komponent har ulik levetid. En lyspære må skiftes hvert år, mens en romersk søyle av granitt fra Aswan lever fint i et par tusen år. Tenk om byggets levetid var definert av den enkelte bygningsdel. Skulle man da skifte bygg når lyset går? Eller må man vente til granittsøylen bryter sammen? Selvsagt ikke. Lyspærer kan byttes, granittsøyler kan flyttes og bygninger kan lære.

 

FDVU-planen akkumulerer kunnskap og informasjon om disse komponentene. Kunnskapen kan overføres, over tid, til fremtidens bygg og over avstand til nabobygg, til nabolag, til byggets urbane kontekst.

I dette ligger det et gjensidig samvirke mellom bygg, bruker og nabolag, mellom fortid og fremtid. Dette samvirket utgjør en læringsloop og et potensial for gjenbruk og sirkulær økonomi som vil kunne redusere miljøbelastning av våre byggede omgivelser dramatisk.

Manhattans skyline er drevet frem av heisen. Eller mer presist; av den låsekroken som hindrer heisen i å falle ned om wiren skulle ryke.

Tenk hvor mange nye bygg og nye bygningskomponenter som kunne vært erstattet av nye tanker om (ny bruk av) gamle, allerede eksisterende bygg og bygningskomponenter.

Byen som et telt av komponenter, kunnskap og handling

Tenk på et magnetfelt. Vi har alle gjort elevøvelser i fysikk der vi har strødd metallspon på et hvitt ark, holdt en magnet under arket og sett hvordan magnetens krefter organiserte sponene i et ordnet mønster.

Mønsteret gjør formen på magnetens krefter synlig for oss. I byen er det menneskenes tanker og handlinger som gir feltet an fysiske komponenter form. I magnetfeltet er det å bringe magnet, ark og spon sammen som får feltets form til å fremstå fysisk. I byen er det samvirket mellom tanke og konkret handling som skaper byens form.

På den annen side kondemneres en Tesla mye raskere enn en dieseldrevet Toyota Corolla – fordi Tesla er så billig i innkjøp at det lønner seg bedre for forsikringen å kaste den og kjøpe ny enn å reparere

Manhattans skyline er drevet frem av heisen. Eller mer presist; av den låsekroken som hindrer heisen i å falle ned om wiren skulle ryke.

På Cuba har 60 års handelsblokaden tvunget frem sofistikerte systemer for gjenbruk av både bildeler og bygningskomponenter og utviklet dette til en av Havanas store attraksjoner.

Den kompetanse som de romerske stenarbeiderne anvendte, eksisterer i samme felt som nye innsikter og kunnskaper som fortsatt skal utvikles av fremtidens bygg- og anleggsbransje.

Om vi ser på våre byggede omgivelser gjennom FDVU-briller, kan vi forestille oss at bygningskomponentene fungerer som metallsponene i fysikkøvelsen. De danner et felt av rom, ting, funksjoner og krefter som til sammen danner våre byggede omgivelser. Dette feltet har urbane dimensjoner. Tenk på Manhattan, Havana, Byblos, men også på Entra sitt prosjekt KA13 i Oslo.

I tid strekker feltet seg like langt bakover i historien som byggekunsten og like langt inn i en ukjent fremtid som den menneskelige oppfinnsomhet og tanke kan nå.

Dette feltet av fysiske komponenter bærer i seg de tre søylene i FN sine bærekraftsmål: miljø, finansielle ressurser og menneskelige ressurser.

I samvirket mellom de tre bærekraftmålene er det triggeren for en bærekraftig utvikling gjemmer seg.

LES OGSÅ: KLP: – For noen år siden ville vi ikke engang vurdert annet enn riving

Det enkleste er ikke alltid det beste

Storbylederne krever en utslippsfri byggeplass. Det er bra. I byggebransjen er elektrifisering av maskinparken den lavest hengende frukten.

Det er enkelt å formidle bærekraften i å bytte ut en dieseldrevet lastebil med en elektrisk. I å bytte ut dieseldrevne aggregater på byggeplass med nettstrøm. Elektrifisering av sokkelen er enkelt, men betyr ikke at man begrenser oljeproduksjonen nevneverdig.

Det laveste nivået av den grønne vendingen er mest konkret, lettest tilgjengelig og lettest å selge inn. Det er fristelsen ved en lavthengende frukt.

Samtidig er det på dette nivået det enkelte tiltak har lavest miljøeffekt. Det er også her tiltak lettest kan utnyttes mot sin hensikt.

Som når elektriske biler hjelpes inn på markedet gjennom avgiftslettelser og andre offentlige subsidier som halverer prisen på en ny bil. Man oppnår raskt en markedsandel på 50 prosent av nybilsalget.

På den annen side kondemneres en Tesla mye raskere enn en dieseldrevet Toyota Corolla – fordi Tesla er så billig i innkjøp at det lønner seg bedre for forsikringen å kaste den og kjøpe ny enn å reparere (FDV).

LES OGSÅ: Går gjennom bygg for gjenbruk: –Det er et stort potensial i å få ned klimagassutslippene

Se til Nederland

I en forelesning om arbeidet med Amsterdam sin nye plan for sirkulær økonomi illustrerte professor Ellen van Bueren (TU Delft) et tilsvarende problem på bynivå, men med motsatt fortegn.

Under utbyggingen av bydelen Buiksloterham var målet en utslippsfri bydel utviklet av beboerne selv. De utviklet lokale, lukkede sirkulære systemer for vann og avløp, men ble stanset av kommunen med krav om tilknytning til Amsterdams nye, sentrale state-of-the-art, VVS-system.

Beboerne vant til slutt fram med sitt eget system, mens kommunens store investering forble ubenyttet.

Økonomen Mariana Mazzucato peker på at implementering på overordnet nivå forutsetter gjerne systemer som går på tvers av administrative og forretningsmessige sektorer. Det betyr at beslutninger og implementering involverer ulike eiere, budsjetter, myndigheter osv. Hvilket igjen vil si at inngrepet kan gå på tvers av ulike verdikjeder.

Hva betyr det? Jo, for eksempel at kostnadene ved et riktig og viktig tiltak kan havne hos én aktør, mens utbyttet havner hos en annen.

For å gjøre effektive inngrep på dette nivået er det derfor ofte nødvendig å forme andre verdikjeder og nye leveransesystemer. Dette er igjen komplisert fordi det impliserer at den etablerte orden i eksisterende institusjoner, lovverk og selskap utfordres, jfr avløpssystemet i Buiksloterham. Man må våge å se nye ressurssystemer, skape nye verdikjeder og bygge nye forretningsmodeller.

Systemisk endring koster, men det er fullt mulig få abstrakt og kompleks systemtenkning, til å trigge konkret og direkte handling. Den gode nyheten er at da kan de økonomiske utbyttene bli både store, varige, sosiale – og grønne.

URBAN TRIGGER TECHNOLOGIES er en faggruppe under Urban Trigger Agency AS. UTA er en knoppskyting fra faggruppen Urban Trigger Group på IAP, Fakultet for Arkitektur og Design på NTNU.

Kronikken er først publisert hos Gemini.no.

Relaterte saker
Kommentarer

Bare innloggede medlemmer av AB Pluss kan legge inn kommentarer. Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Nyhetsbrev
Beklager, her gikk noe galt. Vennligst prøv igjen.
Takk for påmeldingen! Sjekk innboksen din for bekreftelse.

Få nyhetene rett i innboksen

Abonner på vårt gratis nyhetsbrev!

Siste nytt fra Cnytt.no

Bygg med nye tanker og gamle deler

OLE MØYSTAD, NTNU
Jørgen Skatland, Urban Trigger Agency
Aktuelle artikler fra våre søster-nettsteder
Kommersielle partnere