Annonse
Sirkulære stemmer CO2
Illustrasjon: Oslo kommune

Slik kan vi bruke klimaverstingen CO2 til noe smart

Har du hørt om CCU? Forkortelsen står for «Carbon Capture and Utilisation» – altså fangst og bruk av CO2. For klimagassen kan brukes til mye fornuftig, og fortsatt være et klimatiltak.

Karbondioksid (CO2) er kjent som den største synderen til vår globale oppvarmingskrise, som av de aller fleste blir sett som en trussel til vårt samfunn. Mange i Norge tror at den eneste løsningen er å fange CO2-en og deponere den under bakken, for på denne måten å fjerne CO2 permanent fra atmosfæren.

Men er CO2 virkelig kun et avfall som vi skal bli kvitt? Ikke nødvendigvis. På SINTEF forsker vi på hvordan vi kan lage noe fornuftig og verdiskapende fra klimagassen.

«Alt» består av karbon

Alle livsformer på planeten og hele miljøet vårt er basert på grunnstoffet karbon. Du og jeg også. Det vi spiser er laget av karbon, det vi bruker og kaster er enten laget av eller med karbon. Karbon er helt essensielt for livet på jorden slik vi kjenner det, og karbon går i en langvarig, naturlige syklus mellom atmosfære, vann, jord og det som er langt under jorda.

CO2 er ikke bare et avfallsprodukt, men det er faktisk en høyst brukbar og bærekraftig karbonkilde i seg selv. Prosessene finnes allerede i naturen.

Oppvarmingskrisen har oppstått av at menneskeheten har tatt opp karbon som gjennom sine naturlige prosessene, gjennom millioner av år, har blitt lagret under bakken. Vi brenner dette karbonet (kull, olje, naturgass) for å få energi. Med andre ord: Vi bruker karbonet mye raskere enn naturen er tilpasset for. CO2, som er avfallsproduktet av energihøstningen, sender vi da opp i atmosfæren – i et kort, geologisk øyeblikk.

Klimakrisen, dvs målet om å begrense temperaturøkning til mindre enn 1,5 °C, kunne løses øyeblikkelig og uten behov for håndtering av «negative utslipp» – det å lagre mer CO2 enn man slipper ut – ved å slutte å brenne fossile karbon energikilder som kull, olje, og naturgass. Men det er selvsagt ikke så enkelt som det.

Vi er avhengige av energi. Derfor er det nødvendig å bryte vår avhengighet til karbon energikilder ved å ta i bruk fornybare energikilder som vind, vann og sol. Overgangen til et samfunn som utnytter fornybare energikilder skjer i skrivende stund og med økende hastighet.

CO2 handler om mer enn energi

Men å bare se på energien vi bruker gir ikke et fullstendig bilde: Nesten alt av produkter vi bruker i dagliglivet inneholder karbon som kommer fra de samme underjordiske karbonkildene som den fossile energien tradisjonelt kommer fra. For å virkelig kvitte oss med vår avhengighet av underjordiske karbonkilder, må vi erstatte disse med fornybare karbonkilder som allerede finnes over bakken.

Disse kildene er biomasse og resirkulert karbon som allerede finnes i produkter, som for eksempel plast, og, ja, CO2! CO2 er ikke bare et avfallsprodukt, men det er faktisk en høyst brukbar og bærekraftig karbonkilde i seg selv. Prosessene finnes allerede i naturen.

Det er nødvendig å presisere at CCU alene ikke er en løsning på klimakrisen: det slippes ut altfor mye CO2 til at vi kan omdanne dette til kjemikalier og materialer.

Utfordringen med å bruke CO2 som råstoff til kjemikalier og materialer, er at CO2 ligger i en «lavenergetisk brønn»: Fordi CO2 er et veldig stabilt molekyl, trengs det mye energi for å kunne lage noe verdifullt fra det.

Vi kan tenke på det som å reversere energiprosessen: vi trenger minst samme mengder energi til å lage drivstoff fra CO2, som vi får når vi brenner drivstoffet. Det er nemlig dette som skjer i naturen. Alt karbonet i maten vi spiser kommer egentlig fra CO2 via den naturlige prosessen fotosyntese: plantene omdanner CO2 til karbohydrater ved å utnytte energien fra sollyset til å mette prosessens energibehov. For at industrien skal gjøre noe tilsvarende, trenger den med andre ord betydelige mengder energi for å kunne omdanne CO2 som karbonkilde.

Energien må være fornybar

Kilden til energien som vi skal bruke til omdanningsprosessen er essensiell. Dersom vi bruker fossile energikilder for å omdanne CO2, slipper vi ut mer CO2 enn det vi klarer å omdanne! For at CCU skal bli en fordel for klimaet, må karbon fotavtrykket til hver nye teknologi som skal bruke CO2 som karbonkilde, være lavere enn teknologien den erstatter.

Med andre ord må vi bruke fornybare energikilder som gir et veldig lavt CO2-fotavtrykk – som kraft fra vann eller vind. Tilgangen til denne vann- og vindkraften gir Norge en vesentlig fordel i utviklingen av CCU-basert industri, da denne energien med lite CO2-fotavtrekk allerede finnes i betydelig mengder. Dette er også grunnen til at en rekke batteriselskaper ønsker å etablere seg i Norge, at dataselskaper ønsker å utbygge virksomhet i stor skala i Norge, og at både utenlandske og norske selskaper ønsker å etablere CCU industri i Norge.

CCU er ingen løsning alene

Det er nødvendig å presisere at CCU alene ikke er en løsning på klimakrisen: det slippes ut altfor mye CO2 til at vi kan omdanne dette til kjemikalier og materialer. Hvis vi på magisk vis kunne omdanne et karbon atom fra CO2 til et karbon-atom i et av de største kjemikalier industrien produserer, nemlig metanol (produksjonen i 2020 var 102 millioner tonn), ville vi trenge hele 140 millioner tonn CO2.

Om vi kunne gjøre det samme med drivstoff, hvor verden i 2014 produserte om lag 2850 million liter bensin per dag (da ser vi bort fra flybensin), ville vi trenge ca. 2.5 milliarder tonn (2.5 G tonn) CO2 per år.
Samfunnet slipper ut minst 10 ganger mer (35-40 G tonn CO2/år) enn det som teoretisk kan omdannes til kjemikaler og materialer!

Derfor blir det klart at teknologier som CCS, altså fangst og lagring av CO2, og raskere utbygging av fornybare energianlegg må – i et korttidsperspektiv – realiseres for å nå målene om å redusere utslipp av CO2.

I et langsiktig perspektiv, derimot, blir CCU en nødvendig industri. Når verden ikke lengere er avhengig av fossilt karbon til å mette vårt energibehov, er situasjonen annerledes. Da vil bruk av CO2 som fornybar karbon-kilde være godt etablert som en del av de sirkulærøkonomiske og bærekraftige produksjonsprosessene. Disse prosessene er nødvendige klimatiltak, og er allerede i dag under utvikling.

Alt dette – bruk av fornybare energi kilder sammen med bruk av fornybare karbon kilder som CO2 i sirkulærøkonomiske og bærekraftige produksjonsprosesser – er helt essensielle tiltak for å kunne løse klimakrisen.

Den nåværende utfordringen med CCU er at det bare er en håndfull teknologier som er modne nok til at vi kan ta dem i bruk innen få år. Det vi trenger er et bredt utviklingssamarbeid:

Vi må:
• Utvikle nye, bedre katalysatorer og prosesser
• Redusere energibehovene
• Lære å bruke fortynnet CO2
Med andre ord: Norge trenger et helt nytt forskningsprogram som kan støtte denne nødvendige utviklingen av CCU for å sette fart på et nytt grønt industrieventyr.

Dette innlegg er Technology Brief nr. 1 av prosjektet CCU4Norge, prosjekt nr. 322592, finansiert av Forskningsrådets FORSTERK program. Her kan du lese mer om alle produktene man kan lage av CO2, de teknologiske utfordringene, policyer og utviklingen av en CCU- industri i Norge og verden.

Artikkelen er først publisert hos Gemini.no.

Relaterte saker
Kommentarer

Bare innloggede medlemmer av AB Pluss kan legge inn kommentarer. Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Nyhetsbrev
Beklager, her gikk noe galt. Vennligst prøv igjen.
Takk for påmeldingen! Sjekk innboksen din for bekreftelse.

Få nyhetene rett i innboksen

Abonner på vårt gratis nyhetsbrev!

Siste nytt fra Cnytt.no

Bygg med nye tanker og gamle deler

OLE MØYSTAD, NTNU
Jørgen Skatland, Urban Trigger Agency
Aktuelle artikler fra våre søster-nettsteder
Kommersielle partnere