Senterpartiet bør slåss for CO2-avgiften

Men slutten av innlegget, der hun beskriver dagens klimapolitikk, overbeviser meg ikke helt. Her begrunner hun Sps motstand mot effektive klimavirkemidler, uten at det gjøres rede for hva Sp vil foreslå i stedet. For hvert virkemiddel Sp sier nei til, må de foreslå andre virkemidler som kutter like mye, siden partiet faktisk støtter Norges klimamål.

Her er det også noen stråmenn: Det argumenteres mot avgift på kvotepliktige industriutslipp, og frykt for karbonlekkasje. Men ingen foreslår å innføre avgift på industriutslipp som er dekket av utslippstaket i EUs kvotesystem.

Det påpekes at vi må skille mellom fossile og biologiske utslipp. Klimameldingen gjør også det. Det argumenteres for at CO2-avgift ikke har effekt når alternativene til fossil energi er umodne teknologier. Nei, avgift er ikke nok alene, når vi ønsker et skifte fra diesel til elektrisk motor i biler, lastebiler, ferger, sjarker, gravemaskiner, busser og traktorer.

Men ingen foreslår det, heller. Avgiften skal virke sammen med Enova-støtte, elbilincentiver, innkjøpskrav og andre virkemidler. Den er likevel svært viktig for å nå målet, av to grunner:

For det første kryper avgiften inn i alle økonomiske beslutninger, og påvirker dem i riktig retning. Og den vil påvirke signifikant. 2000 kr/tonn utgjør 100000 kroner i året i bedret lønnsomhet for en elektrisk lastebil. Det forrenter en betydelig del av investeringskostnaden. Ikke hele, derfor har vi også Enova-støtte.

Og her kommer vi til den andre grunnen til at avgiften er viktig. Hvis merkostnaden til elektriske lastebiler og alle andre klimatiltak hovedsakelig skal dekkes av offentlig støtte, blir det uendelig dyrt. Ikke bare fordi det gir enorme utlegg over statsbudsjettet, men fordi det er mindre effektivt. Både på grunn av lavere treffsikkerhet, administrasjonskostnader, skattefinansieringstap, og mindre optimal tilpasning i markedet.

Framfor å argumentere mot de mest effektive virkemidlene i klimapolitikken, vil jeg oppfordre Senterpartiet til å snu på flisa, og gå til kamp om hvordan inntektene staten får fra CO2-avgiften skal brukes. Regjeringen vil bruke den på skattelette. Det kan være fornuftig, men på lang sikt forsvinner jo inntektene, fordi utslippene skal til null. Så staten kan ikke finansieres av CO2-avgifter over tid.

Jeg ville benyttet inntektene fra CO2-avgiften på to måter:

1) Til å løse de problemene CO2-avgiften skaper: mange husholdninger med lav inntekt har gammel bil, som de er avhengig av. Avgiftsøkningen kan koste dem noen tusenlapper i året. De kan få de pengene tilbake, som såkalt klimabelønning, eller karbonavgift til fordeling. Flere partier har foreslått varianter som tilgodeser lavinntektsgrupper og distrikter særlig. Anne Beate Tvinnereim har selv luftet slike tanker.

2) Til å lette omstillingen i næringslivet. Gjennom investeringsstøtte til elektriske lastebiler, varebiler, gravemaskiner, fiskebåter og traktorer kan overgangen gjøres lettere for små og store bedrifter.

Den foreslåtte CO2-avgiften vil bringe store summer til fellesskapet. Vi trenger politisk dragkamp om hvordan disse pengene skal brukes. Partier og interessegrupper vil ha ulike syn. Det blir et tema i budsjettforhandlinger hvert år.

Men vi bør unngå dragkamper om selve avgiftsøkningen. Den bør vedtas av et bredt flertall på Stortinget, og spikres fast gjennom en politisk avtale som en slags handlingsregel, slik vi har for oljefondet. Med det ønsker jeg Anne Beate og alle andre gamle, grønne venner i Senterpartiet lykke til med utformingen av partiets klimapolitikk fram til valget!

Kronikken er først publisert i Agenda Magasin. Gjengitt med tillatelse.