Leder

Når de gode klimatiltakene blir det bestes fiende – fordi historien gjentar seg

 

CO2-avgift er ikke et onde i seg selv. Den må bare settes på et punkt i verdikjeden der den stimulerer til økt materialgjenvinning og ikke fører til konkurransevridning med utlandet.

Gjennomgang av historikken og bakgrunnen

25.januar 2006 sendte Statens Forurensingstilsyn(SFT) – forløper til Miljødirektoratet – brev til daværende Miljøverndepartementet og viste til sin «Strategi for nedbrytbart avfall» (– regelverk for deponiforbud for nedbrytbart avfall») ;

«- For å gjennomføre dette forbudet må det bygges opp en betydelig kapasitet innen alternative behandlingsformer for nedbrytbart avfall».

Kort tid etter fikk alle norske kommuner brev fra SFT om å sørge for at kommunene hadde slik kapasitet tilgjengelig – enten ved å bruke  «markedet» eller å etablere egen behandlingskapasitet.

Det ble investert mellom 6 og 7 milliarder kroner i et 70-talls norske kommuner for å etablere behandlingskapasitet. Resterende kommuner skulle bruke «markedet» som disse noen og 70 kommunene etablerte.

Finanskrisen kom som lyn fra klar himmel i 2008, mens den nye norske behandlingskapasiteten var  under bygging. Finanskrisen førte til en betydelig nedgang i avfallsmengdene, særlig i Sverige og Danmark.

For blant annet å ivareta forpliktelser knyttet til energileveranser så det det svenske og danske markedet seg nødt til å importere avfall, og dette ble starten på en etter hvert svært omfattende eksport av norsk avfall. Den ligger nå på ca. 1,4 millioner tonn per år.

Andre land i samme marked som det norske (Danmark, Finland og England) har valgt å regulere markedet/sette vilkår som bla. sikrer redusert deponering og god materialgjenvinning  gjennom tiltak EU/EØS åpner for. Det er også tatt i bruk flere type støtteordninger (for eksempel i England og Irland).

Siden vi ikke etablerte ordninger som EU åpnet opp for i «Nærhetsprinsippet» blir utenlandske behandlingstjenester solgt i Norge i konkurranse med innenlandske behandlingstjenester til markedets pris. Den settes som kjent der prisene er lavest. M.a.o i utlandet.

Resultatet av SFT´s brev til Miljøverndepartementet 25.januar 2006 var at et 70-talls norske kommuner ( samt en håndfull private/statlige) gikk på en økonomisk smell ingen var forberedt på – og som de ikke ble kompenserte for i etterkant.

Markedsprisen i utlandet gjenspeilte utenlandsk kostnadsnivå, andre investeringsvilkår og avskriving av investert kapital samt stordriftsfordeler der det norske markedet var under oppbygging.

Når gjentar Staten igjen seg selv

Historieløst og hensynsløst skal de som har etablert behandlingskapasitet ta hele regningen for hele det norske samfunnet og de som kan bruke «markedet».

I januar 2006 var behandlingsprisen på restavfall i Norge rundt 1.000 kr per tonn. Da den norske behandlingskapasiteten stod klar til deponiforbudets innføring juni 2009, var markedsprisen 400,- kr. per tonn. Differansen ble tap for de vel 70 kommunene som hadde fulgt Statens oppfordring om å etablere norsk behandlingskapasitet.

Skal det straffe seg seg å investere i miljøvennlig avfallsbehandling?

Nå kommer CO2-avgiften og rammer de samme kommunene og virksomhetene i en tid hvor de skal begynne å investere seg opp i nye milliardkostnader for å fange CO2.

For Oslo Fortum Varme må det kjennes ekstra bittert. I stedet for å få statlig fullfinansiering må de betale mye selv – og bli straffet med forbrenningsavgift på toppen.

En norsk, nasjonal CO2-avgift på opptil 1.000 kr per tonn pluss investeringskostnader til karbonfangst, kan ikke tas ut i det norske markedet om ikke Staten tar i bruk de mulighetene EU´s nærhetsprinsipp åpner for og balanserer konkurransen med utlandet.

Hvis vi i Norge skal gjøre det lønnsomt  – bærekraftig – å etablere ulike former for materialgjenvinningsindustri, må vi gjøre som Stein Lier Hansen i Norsk Industri flere ganger har uttalt:

-Norge må ha like gode konkurransevilkår som utlandet. Ikke bedre, ikke dårligere – men like gode.

Nå har vi en mindretallsregjering og det er valgår. Da bør de politiske partiene – spesielt Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – lytte til sine forgjengere i Energi- og miljøkomiteen som fjernet den norske forbrenningsavgiften i 2010.

Argumentene som ble brukt – og lyttet til da – er de samme som gjelder dagens CO2-avgift.

CO2-avgift er ikke et onde i seg selv. Den må bare settes på et punkt i verdikjeden der den stimulerer til økt materialgjenvinning og ikke fører til konkurransevridning med utlandet. Det skjer ikke med Regjeringens klimaplan.

Klimatiltak må være økonomisk bærekraftige og stimulere til miljøvennlig handling. Hvis ikke det skjer, vil klimatiltakene som skulle være gode heller bli bli de bestes fiende fordi historien har gjentatt seg.

Så bør det også være grunn til ettertanke for Klima- og miljøminister Rotevatn at foreningene Avfall Norge, Samfunnsbedriftene og Norsk Fjernvarme er uenige i CO2-avgiftens utforming. Kanskje burde han invitert til et møte med dem om saken?

Relaterte artikler
Kommentarer

Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Siste nytt fra Cnytt.no

Manglende strategisk tenkning bak utvikling av karbonfangst i Norge

Ole Jørgen Hanssen, NORSUS
Hanne Lerche Raadal, NORSUS
Kommersielle partnere
X

Hold deg oppdatert! Få vår ukentlige nyhetsoppdatering sendt direkte til innboksen din.

Din e-postadresse vil ikke bli brukt til å sende deg noe annet enn våre nyhetsbrev. Les mer på vår personvernside.