Sirkulære stemmer
Markedsdirektør Toralf Ekelund i Scandi Energy

Asfalt – lønnsomt karbonlager fra avfall

 

I 2019 fordelte Statens Vegvesen kontrakter på asfaltlegging tilsvarende 3.000 km vei. Dette kunne vært et lønnsomt karbonlager tilsvarende 2.400.000 tonn CO2 ekvivalenter, eller 6 ganger årlig beregnet CO2 fangst (CCS Carbon Capture and Storage) på Klementsrud, – eller utslippet fra 1,2 mill. fossilbiler. Klementsruds CCS anlegg har en beregnet kostnad på 3,5 mrd kroner. Forståelig nok er det svært få nye forbrenningsanlegg under planlegging i Europa. Denne regningen blir for stor.

4 års erfaringer fra Australia viser at i én kilometer asfalt kan man blande inn 230 tonn biokull. 1 tonn biokull binder tilsvarende 3,5 tonn CO2. Biokull i denne sammenhengen har mange spennende egenskaper. Blant annet gjør biokullet det mulig å redusere tykkelsen på asfalten som legges, ned til 40% i forhold til normal asfalt. Dette utgjør en meget lønnsom kostnadsreduksjon. Andre fordeler er forbedret motstand mot sprekker/ tretthet/ krymping, redusert temperaturfølsomhet, samt dramatisk forbedret elastisitet og strekk evne. Videre legges denne asfalten med en kald og mer miljøvennlig prosess, til forskjell fra varmprosess, som er det vanlige i Norge i dag.

Men dette vil jo kreve store mengder biokull. Hvordan får man tak i det? Svaret ligger svært nært Klementsrud. Svaret er nemlig avfall. Men man må gassifisere avfallet, altså varmebehandle det, i stedet for å forbrenne det. Det er utfordringen. Det er det som er det grønne skiftet, – ikke lagring under havbunnen. Med biokull fra gassifisering/pyrolyse bindes bare karbonet, og det er viktig. Det er karbonfangsten som teller, ikke CO2 fangsten. Det er ingen fornuftig grunn til å lagre oksygenet under havbunnen når vi allerede har for lite av det i atmosfæren.

Vi må stimulere tiltak som går i riktig retning, i det grønne skiftet. Lønnsomme tiltak er bedre enn kostnadskrevende prosjekter uten en inntektsside, når man skal stimulere til nye grønne næringer. 3,8 mill. tonn avfall går til forbrenning i Norge i dag. Det tilsvarer 10 Klementsrud anlegg. Det er mer enn nok avfall i Norge til å utnytte karbonlagringskapasiteten i ny asfalt som legges. Dessuten kan det nevnes at biokull i betong kan ha et lignende potensiale av egenskaper. Dette representerer store muligheter for en rekke foretak i entreprenørbransjen som har satt seg ambisiøse klimamål.

Biokull fra avfall som i dag går til forbrenning, har i tillegg en interessant miljøside. Forbrenningsanlegg skaper avfall i form av flyve- og bunnaske. Asken inneholder så mye tungmetaller at det blir karakterisert som farlig avfall, som må gå til deponi. Noe som også er en kostbar løsning. Når slikt avfall alternativt blir gassifisert, blir de samme tungmetallene karbonisert, bundet og ufarliggjort i biokullet. For at tungmetallene skal frigjøres fra karbonet må man opp i 550 grader Celcius. Men man får altså et biokull som inneholder forurensninger, noe som med dagens regelverk vil begrense bruken. Men å bruke denne type «skittent» biokull i asfalt (og antakelig også i mørtel til betong), er en ypperlig anvendelse. Temperaturen i disse prosessene ligger godt under 550 grader. På den måten får vi ikke bare karbonlagring, men også karbon anvendelse (CCU Carbon Capture and Utilisation), noe som gjør at vi får til en sirkulærøkonomi. Tester viser også at miljøutfordringer for asfalt som piggdekk, svevestøv, tele og avrenning også kan møtes bedre med biokull i asfalten.

Normalt innfases ny teknologi og nye løsninger ved at produkter og tjenester tilbys til mer attraktive vilkår. Men hva skjer når etablerte leverandører forhandler fram så stor statsstøtte som vi nå ser på CO2 lagring? Vil man ikke da forsinke implementering av nye konkurrerende metoder?  Eller har man tenkt å praktisere likebehandling slik at f.eks. gassifisering får tilsvarende CO2 lagringsstøtte som forbrenning? Det argumenteres videre med at den undersjøiske CO2 lagringsmetoden gir store eksportmuligheter. Men med det kostnadsnivået som er skissert, er man meget sårbar for konkurranse fra løsninger som f.eks. lagring i asfalt (og betong). Om man i de nærmeste årene, hadde satset tilsvarende beløp på gassifisering sammen med asfalt og betong anvendelse av det resulterende biokullet, ville man ha bygd opp en eksportindustri av dimensjoner med et marked som garantert vil være der langt inn i framtiden.

Kommentarer

Kun innloggede medlemmer kan legge igjen en kommentar Logg inn

Ikke medlem ennå? Bestill AB Pluss nå!

Siste nytt fra Cnytt.no

Ikke la klimaengasjement skape problembytter!

Mats Eklund, Linköpings universitet
Kommersielle partnere
X

Hold deg oppdatert! Få vår ukentlige nyhetsoppdatering sendt direkte til innboksen din.

Din e-postadresse vil ikke bli brukt til å sende deg noe annet enn våre nyhetsbrev. Les mer på vår personvernside.